Publisert i Altaposten 1. oktober 2017
Mesterlig
Den forbudte elven er kåret til årets beste bok av
en rekke internasjonale anmeldere i blant annet New York Times, Wall Street
Journal og Observer. Chigozie Obioma bor i USA der han underviser i litteratur
ved University of Nebraska, men han er født i Nigeria. Og det er Nigeria som er
åsted for denne romanen, som er forfatterens debut.
De var fire brødre som hang sammen i tykt og
tynt. Det er Ben, den yngste av de fire som forteller historien som starter den
dagen faren deres får beskjed om at arbeidsgiveren hans har overflyttet han til
Yola, en by som lå mer enn hundre mil borte. De var seks søsken, men de to yngste,
en gutt og en jente, var så små gikk kun i skjørtene til mora.
Obiomas språk er rikt og levende, og romanen er full av treffende metaforer:
”Brødrene mine – Ikenna, Boja, Obembe – og jeg
var innforstått med at når hjemmets to ventrikler – far og mor – holdt på
tausheten slik hjertekamrene holder på blodet, kunne huset bli oversvømt hvis
vi pirket borti dem.”
Familie i endring
Faren hadde et ønske om at sønnene skulle
utdanne seg til prestisjefulle yrker. Ingeniør, advokat og lege sto på lista
hans. Hvis guttene kom hjem fra skolen med dårlig resultat hentet han frem en
skinnremse og pisket guttene med den. Familien kalte det for å smake syndens
sold. Noen uker etter at faren måtte flytte forsto guttene plutselig at de
hadde fått en ny frihet. De begynte å utforske byen, og sammen med noen venner
begynte de hver ettermiddag å fiske i den forbudte og grusomme elva Omi-Ala. Mange
tenkte at Omi-Ala var som en besmittet vugge, et ondskapens arnested og det
gikk rykter om grusomme hendelser knyttet til elva. Guttene brydde seg ikke om
ryktene og mora oppdaget ikke at de eldste sønnene var blitt fiskere på
ettermiddagstid selv om klærne deres stinket og rommene var fulle av bokser med
rumpetroll og småkryp. Men en dag ble guttene tatt på fersken langs elva, og da
faren kom hjem på helgebesøk ble det syndens sold i lange baner, og guttene
klarte knapt å gå etterpå. Den eldste, Ikenna forandret seg etter piskingen.
Han ble avvisende mot brødrene, han snakket frekt til mora. Brødrene prøvde å
nå inn til ham, men forgjeves, og mora skjønte ikke hva som var gått av sønnen.
En dag presset hun den nest yngste sønnen til å fortelle hvorfor Ikenna hadde
forandret seg, og det han fortalte ga henne virkelig grunn til å bli redd. Det
viste seg at guttene hadde truffet den gale Abulu ved elva. Abulu gikk nesten
alltid naken, han var overgrodd av skitt, og han var alltid alene. Men han
hadde ofte spådd grusomme hendelser om folk i Akure, hendelser som senere
skjedde. Akure hadde nevnt Ikennas navn og sagt at han kom til å bli drept i en
rød elv, og at morderen kom til å være en av hans egne brødre.
Romanen er mesterlig bygd opp - leserne blir
gradvis kjent med hele familien. Jeg-fortelleren er voksen, men ser tilbake på
barndom og ungdomstid. Hoveddelen av historien er dramaet som startet med den
gale mannen ved elva, men i korte, men virksomme tilbakeblikk får vi historier
som viser enda lenger tilbake. Hjerteskjærende og rørende historier om
storebrødre som alltid passet på de yngste. Vi ser kjærligheten og omsorgen i
et samfunn der det å være alene er sårbart. Overtro og varsler har fremdeles en
stor plass i det nigerianske samfunnet, og her vises det hvordan redselen
setter seg fast - som fiskekroker med mothaker.
Engelsk er det offisielle språket i Nigeria og
det er dette språket som snakkes på skolen og når alvorlige tema skal tas opp. Men når følelsene kommer frem strekker
ikke engelsken til og kommunikasjonen foregår på Igbo, som er språket Ben og
resten av familien snakker. Det er mange utbrudd og dialoger på Igbo i boka og
oversetter Tone Formo har gjort en flott jobb i spenningfeltet igbo, engelsk og
norsk.
Den forbudte elven har kvaliteter som overgår
det meste jeg har lest i år. Den er grusom, den er trist, den er voldsom og til
tross for alt dette er den også full av håp.
Terningkast 6
Sekser altså!
SvarSlettLeste denne ifjor, i forbindelse (Booker). Mange som hadde den som favoritt på kortlista. Jeg likte den godt, dog ikke såå godt, men det kan jo ha med format og språk og gjøre. Jeg bruker å ha noen runder der jeg forlater literary fiction for all fremtid midt i bookerlesinga, blir noen ganger for mye. For mange som vil for mye. Dessuten ikke all lit.fic som gjør seg på lyd. Akkurat denne virker det som har fått en bedre mottakelse på norsk enn blant oss som leste den på engelsk. Selv om jeg synes å huske at Silje elsket den.
Ja, sekser - så god! Leste den samtidig som Helga Flatlands siste, og det var et hav av forskjell i kvalitet. Jeg liker jo ofte litt triste bøker, og denne er jo skikkelig trist.
SlettHvis du mener meg, Ingalill, så likte jeg denne veldig godt ja. Det var faktisk denne boken som fikk meg med på Booker-sirkuset for første gang og da jeg leste den hadde jeg gått så leselei i en viss type bøker tror jeg, og denne åpnet opp noe helt annet og ga ny leselyst. Husker det var mange av de norske bokbloggerne som var skeptisk da den kom, men det er jo i konteksten Booker og veldig høye krav. Jeg ble derimot litt forelsket i denne historien, overtro, det fargerike språket og bruken av flere språk.
SlettJa, 'twas you.
SlettFørste jeg tenker på hver gang jeg ser eller hører om boka/Obioma;
Det er den Silje likte så godt!