Giron Sámi Teáhter er et samisk
teater som har scene, lokaler og administrasjon i Kiruna. Deres oppdrag er å ”bedriva
professionall scenkonst med den samiska kulturen och identiteten som grund och
främja de samiska språken genom att lyfta samhällsaktuella frågor.” (Samiteather). Jeg var til stede på
forestillingen som ble spilt i Tromsø 22. april.
Forestillingen
var todelt. I første del blir utdrag fra noen av historiene fra vitboken
fortalt. Dette var vitnesbyrd om hvordan samene ble drevet sammen i samebyer,
hvordan de mistet landområdene sine, hvordan de mistet retten til å fiske, til
å ha rein og til å snakke sitt eget språk. Det var fortellinger om måling av
hodeskaller og om rasisme. I den andre delen av forestillingen står
skuespillerne mye alene på scenen og formidler vitnesbyrd om hvordan
enkeltmennesker har opplevd fornorskningsprosessen. Det er disse tre historiene som skal være utgangspunkt for
denne oppgaven. Spørsmålet som stilles er:
Hvordan kan en teaterforestilling som Co2lonialNation
bidra til økt forståelse for det samiske folkets krav om en egen sannhets og
forsoningskommisjon?
Tonje
Vold har skrevet om formidlingens etikk i Litteratur- og kulturformidling
(Ridderstrøm og Vold, 2015) og hun har brukt eksempler fra den Sør-Afrikanske
Truth and Reconciliation Commission (TRC). Selv om mange av de overgrepene som
ble vitnet om i TRC er av en annen dimensjon enn de overgrepene som er gjort mot
samene ønsker jeg å bruke dette kapitlet som teori. Også det samiske folket har
vært undertrykt, og også den samiske befolkningen har blitt påført traumer av
storsamfunnet. Jeg har også lest
Shoshana Felmans artikkel Crises of Witnessing in Literature, Psychoanalysis,
and History fra 2002. Jeg bruker også Litteraturens etikk av Marha. C. Nussbaum
(2016). I tillegg har jeg lest en del om den svenske kirkens
forsoningsprosjekt, og bruker litt materiale fra innledningskapitlet i det
første bindet i vitboken. Camilla Eeg-Tverbakk jobber med dramaturgi og
performance, og hennes artikkel om hvordan man i kunsten kan jobbe med overgrep
har jeg også funnet svært nyttig.
De
tre skuespillerne snakket samisk når de gjenfortalte vitnesbyrdene, og dette er
den første historien:
Hun ble født og oppvokst i Oslo,
asfaltsame kalte hun seg – men flyttet til Kautokeino da hun var 18 år for å
lære seg samisk. Hennes far ble født på vidda, hans mor var reindriftssame. Hun
hadde ikke melk til han, og prøvde å gi ham reinsdyrsmelk som erstatning. Det ble
han dårlig av, og onkelen hennes fraktet han på en reinkløv ned til Kautokeino.
På sykestua ble han tatt hånd om av en kvinne i samemisjonen og han ble frisk.
Da mora ville ha sønnen sin tilbake fikk hun ham ikke. Hun var en ugift samekvinne
som ikke kunne norsk og hun hadde ingen rettigheter. Den norske kvinnen som jobbet i samemisjonen hadde blitt så
glad i ham at hun overtok han. Gutten vokste opp på Kautokeino helsesenter og
lærte bare norsk. Da han var syv år gammel ble han plassert i en fosterfamilie
helt sør i Norge. Disse visste at han var av samisk slekt, men de ga han et
nytt norsk navn, og de nektet han å snakke om fortiden sin. Da han var 18 år
begynte han å studere journalistikk og noen år etterpå dro han til Kautokeino
på reportasjeoppdrag for Aftenposten. I resepsjonen på hotellet møtte han en
kvinne han hilste på. Hun kjente han igjen, og fortalte at hun var tanten
hans. Slik fikk han igjen kontakt
med sin familie. Han tok tilbake det navnet mora hans ville han skulle ha, og
han flyttet tilbake til Finnmark. Han grunnla det samiske nasjonalteatret
Beaivvas. Men han lærte aldri samisk. Han klarte aldri å få til den riktige
uttalen, og han kunne aldri snakke med familien på det samene kaller
hjertespråket. Det var en stor sorg for han. Hun avsluttet med: ”Men pappa – hvis du enda hadde vært her
kunne jeg ha lært deg hvordan man uttaler de samiske ordene”.
De
to neste vitnesbyrdene hadde et større fokus på psykisk helse og overgrep i
ulike former.
Hun bærer på en stor sorg, sorg over å ikke
lenger kunne fiske der hun lærte seg å fiske. Å ikke kunne bruke den naturen besteforeldre
lærte henne å bruke. Å være i samfunn der det å være samisk blir brukt som et
skjellsord. Å være i et samfunn
der det å være henne, å være den hun er – er å være mindreverdig. Å være i en
verden der unge jenter må drikke seg fulle hver helg for å klare urettferdigheten.
Å være i verden som et objekt for andre, samtidig vet hun at hvis hun går, hvis
hun lar seg selv forsvinne, hvis hun ikke klarer mer, så tar hun mange med seg.
Hun føler seg som den lille
steinen som holder igjen det store raset. Hun har vært innlagt på sykehus fordi
hun ikke ville være i denne verden mer. Hun kommer til å bli innlagt på sykehus
– igjen. Hun må stå imot, men hun har en sorg, over alt det hun og familien har
tapt, og at de fremdeles taper og mister hver dag. Det skal bygges en ny gruve der
besteforeldre hadde reinflokken sin. Alt i området rundt kommer til å bli
ødelagt. Alt hun har lært og vil lære videre blir borte. Landet hennes blir
borte, språket har hun fremdeles.
Men det er ikke mange som forstår hva hun
sier. Hun avsluttet med : Jeg
kommer til å bli innlagt igjen. Jeg håper raset ikke går.
Vitnesbyrdene
ble avsluttet med en ung mann som gjenfortalte dette sterke vitnesbyrdet:
Han vokste opp i et tradisjonelt samisk
område. Han har en søster. Det er til henne han vil fortelle. Han ble født
gutt, og han er heteroseksuell, men han tar avstand fra kjønnet sitt etter det
som ble gjort mot søsteren og de andre jentene. Han vokste opp med historier om
hva gutter og jenter gjorde sammen. Om hva gutter kunne gjøre med jenter. Om
hva menn kunne gjøre med jenter. Men han skjønte det ikke før det var søsteren
som var jenta, og verken hun eller de andre ville. Hva menn i det samiske
samfunnet gjør med kvinner, med jenter er galt. Han vil ikke være mann. Han vil
ikke se på kvinner med det blikket de forventer fra samiske menn. Hann
avsluttet slik : Jeg vil ikke være en samisk mann. Jeg er en mann.
Alle
tre fortellingene gjorde et stort inntrykk på publikum ut i fra reaksjonene i
salen. Det første vitnesbyrdet var en sterk historie om en far og hans tap av
både familie og språk. Mange i salen så ut til å bli berørt. Selv om de fleste
i salen (mange var samer og gikk med kofte), kjente til lignende historier fra
eget og andres liv, skjer det noe med en historie når det blir presentert så
hudløst som det ble i denne forestillingen. ”Gjennom litteratur og kunst skjer et viktig
formidlingsarbeid der aspekter av det som har kommet frem i vitnesbyrdene,
fyller de tomrommene som fins i tekstene.”) Vold, 2015, s . 102. Akkurat denne historien er fortalt før, i antologien I min mors hus. Tretten sønner forteller,
(Gaup, 1989). Skuespilleren løfter
hans historie, trekker den frem fra glemselen, og lar hans historie leve
videre. Gjennom den sterke formidlingen har hans historie mulighet til å nå til
et stort publikum, selv om han ikke selv kan fortelle den lenger. ”Litteratur og kunst kan gjøre mer
tenksomme, lede til større emosjonell forståelse for andre mennesker. Det
ligger håp i dette, muligheter for utvikling og endring, for solidaritet og
omsorg.” (Nussbaum, s.11). Teaterforestillingen gir publikum mulighet til å bli
kjent med denne mannens historie og slik professor Martha C. Nussbaum påpeker, kan
kunsten gi mulighet for endring og utvikling.
Gjennom
sannhetskommisjonen i Sør-Afrika var det mange kvinner som vitnet om seksuelle
overgrep, og gjennom TRC fikk de
for første gang fortalt sin historie.
Kvinnenes erfaringer, individuelt og
kollektivt, ble derfor et eget taust område i den nyskrivingen av historien som
TRC skulle bidra til. Dette er et eksempel på hvordan samfunnets normer legger
bånd på formidling av erfaringer, ved at disse er oppfattet som private og
utenfor offentlig interesse, eller skambefengte og derfor altfor pinefulle å
fortelle om offentlig for den det gjelder. (Vold, 2015, s105)
Også
i de samiske samfunnene er jenter og kvinner utsatt for overgrep, og mange tier
om sine opplevelser. Psykologspesialist Elisabeth Gerhardsen sier at det er
mange faktorer som gjør at det er vanskelig å snakke om seksuelle overgrep i
samiske samfunn. Hun trekker frem sterk familietilknytning, redsel for å bringe
skam over familien, og redsel for å sverte sitt eget folk som grunner til at
det kan være en utfordring å få de som er oppvokst i et tradisjonelt samisk
samfunn til å snakke om overgrep, (Berglund, 2016).
De
siste årene har det vært avdekket saker der mange unge jenter og kvinner i små
samiske samfunn har blitt utsatt for overgrep, og sametingspresident Vibeke
Larsen sendte 22. mai 2017 et åpent brev til to norske statsråder der hun ber
om at norske myndigheter engasjerer seg i forhold til alle overgrepene i
Tysfjord, og hun kaller Tysfjord-sakene en nasjonal tragedie. Politiet i Tysfjord etterforsker nå over
120 sedelighetssaker der jenter i alderen 7- 16 år er de fornærmede. I 2006 ble
12 menn i Kautokeino dømt for overgrep mot jenter. Jentene var i alderen 13 til
15 år, og en av de dømte var bygdas varaordfører. I løpet av etterforskningen
kom det frem at lensmannen i Kautokeino var anmeldt for voldtekt av en lokal
kvinne. NRK Brennpunkt hevder at
jenter i Kautokeino har seks ganger så stor risiko for å bli utsatt for
seksuelle overgrep i forhold til jenter i Oslo, og når overgrepene først har
skjedd er det jentene som får skylda, både fra andre kvinner og menn. (Haugsbø,
2007).
Når
vitnesbyrd som handler om seksuelle overgrep blir fortalt på scenen, hva skjer
med publikum? Det er ikke et enkelt svar på dette, noen av de som er tilstede
som publikum vil kjenne igjen noe fra eget liv, noen vil kjenne igjen stykker
og brokker fra andres liv, og atter andre kan være overgripere selv. Ett av
vitnesbyrdene som ble fremført på scenen handlet både om å være sint på sitt
eget kjønn, og det forteller om overgrep mot en søster og andre jenter.
Overgrep skjer – og vi får kunnskap om det via nyhetskanaler og gjennom by- og
bygdesladder. Men når et menneske står alene på en scene og fremfører et
vitnesbyrd blir det ekstra sterkt, og det berører og rører slik en avisartikkel
ikke kan. Kunst har kraft til å bevege, og professor Camilla Eeg-Tverbakk som forsker på etikk i iscenesettelsen
av dokumentert materiale sier ”«Vi må lytte, ikke
bare med ører, men også med kropp og sinn. Vi må la oss bli beveget av
fortellingene om overgrep. Først da kan vi forstå, se, og reagere empatisk med
de som har overlevd overgrep og dermed kanskje også hjelpe overgriperne.»
(Eeg-Tverbakk, 2017). Litteraturviteren Shoshana Felman skriver om
vitnemålet:
To testify – to vow to tell, to promise
and produce one´s own speech as material evidence for truth – is to accomplish
a speech act, rather than to simply formulate a statement. As a performative
speech act, testimony in effect addresses what in history is action that
exceeds any substantialized significance, and what in happenings is impact that
dynamically explodes any conceptuel reifications and any constative
delimitations. (Felman, s. 5)
Felman
skriver at når man vitner for å fortelle, altså som et vitnemål så produserer
man en slags tale, der selve talen blir et bevis for sannhet. Det var dette
skuespillerne gjorde denne lørdagsettermiddagen i Tromsø. De som var tilstede har
fått en ny erfaring, og en opplevelse de ikke kunne ha fått annet enn gjennom
dette vitnesbyrdet.
Nå
som spørsmålet om en samisk sannhets- og forsoningskommisjon er aktualisert er
det stor uenighet innad i de samiske miljøene om samene trenger en slik
prosess. Et av vitnesbyrdene handlet om mange såre tema, blant annet depresjon,
selvmordstanker, og følelsen av å ha mistet fotfestet i verden. Psykologspesialist
Elisabeth Gerhardsen utalte i forbindelse med overgrepsakene i Tysfjord at
samiske bygder har spesielle faktorer som gjør at tausheten blir sterkere, og
en av faktorene er sterk familietilhørighet og redselen for å bringe skam over
familien. Gerhardsen sier også noe om den historiske ballasten mange samer og
lulesamer bærer på og som de gir videre i arv:
Mange lulesamer er meget ressurssterke, med høy utdannelse og
politisk engasjement. Mange har også hatt gode økonomiske ressurser, når andre
samiske grupper levde i fattigdom. Likevel har mange opplevd diskriminering,
eller vært i vonde konflikter. Vi har å gjøre med mange sterkt traumatiserte i
det som i dag er besteforeldregenerasjonen, som har gått inn i foreldrerollen
med angst, depresjoner, sinne. Barna som vokser opp under slike vanskelige,
sosiale kår, kan bli dobbelt rammet.
Forestillingens
andre vitnesbyrd inneholder nettopp dette Gerhardsen beskriver. Fortelleren er
sterkt traumatisert av storsamfunnet, og hennes slektninger er traumatiserte.
Hun sliter med angst, depresjon og fortvilelse, og hun roper ut mot
storsamfunnet at vi trenger en samisk sannhets- og forsoningskommisjon. Vi
trenger det for å kunne leve videre – vi trenger det for å heles. I kirurgien
snakkes det om adherens, og på flere måter syns jeg det samiske samfunnets
skader kan ha likhetstrekk med adherens. Adherens er skader som oppstår etter
en operasjon. Sårvesken som lekker ut og danner arr som kan være like plagsomme
som plagene som førte til operasjonen. Det samiske samfunnet har mange adherenser,
noen er mer vonde enn andre.
”Når fakta stilles i møte med fiksjonen destabiliseres begge
kategorier. Kunsten kan fortelle noe om virkeligheten gjennom fiksjonens og
poesiens virkemidler som ikke har plass i helseinstitusjoner, hjelpe – og
rettsapparat.” (Eeg-Tverbakk, 2017). Det
var mange som var sterkt berørt under siste del av forestillingen i Tromsø, og
det var mange skuldre som ristet av gråt. Denne forestillingen er ikke blitt
dekket av pressen i Norge, men journalist Maria Edström i Expressen var
tilstede på en av forestillingene i Stockholm og hun fanget et øyeblikk på
slutten av forestilingen der en kvinne i en vakker kofte gråter, og hun stiller
spørsmålet om det samiske risikerer å bli et museum og et krydder til
turistnæringen. Edstrøm mener at denne forestillingen aktualiserer behovet for
en sannhetskommisjon. (Edstrøm, 2017) Nå snakker Edstrøm ut fra sitt ståsted i
Sverige, men den svenske og den norske staten har hatt en lik
assimilasjonspolitikk som blant annet innebar at mange samer mistet språket
sitt, de mistet muligheten til å livnære seg av tradisjonelle samiske næringer
og de mistet kulturen sin. De som opplevde disse forestillingene har fått nye
impulser.
Kunst og litteratur er viktig for utvikling
av demokratiske samfunnsformer fordi vi stimuleres til å tenke kritisk, slik at
vi kan bidra i en offentlig diskurs om verdier og valg; vi vil engasjere oss
mer fordi følelsene våre er ansporet. (Nussbaum, 2016 s.16)
Historiene
viser at det er mye sorg og smerte i samiske samfunn, og mye av denne sorgen og
smerten er blitt påført det samiske samfunnet gjennom assimilasjon. Da Kong Harald under
sametingsåpningen i 1997 beklaget uretten den norske stat har påført det
samiske folk var det første gang samene hadde fått en unnskyldning fra
offisielt hold. Kongens sa:
Den norske stat er
grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er
tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den
norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard
fornorskningspolitikk.(Kintel, I, 2014)
I
dag er det mange i det samiske samfunnet som sliter med ettervirkninger etter
en streng fornorskingspolitikk, og kanskje kan en sannhets- og
forsoningskommisjon være en av de viktigste faktorene for at de mange sårene
som den samiske befolkningen bærer på kan heles.
Gjennom
vitnesbyrd, både personlige og fortalt via andre nås det strenger i mennesker
som vanskelig kan bli berørt av fagtekster, men gjennom opplevelser og
erfaringer i ulike kunstutrykk kan man åpne opp for erkjennelser som er
vanskelig å nå uten at emosjonene er tilstede. Teaterforestillingen CO2lonialNation
kan bidra til en økt forståelse for det samiske folket krav om en egen
sannhets- og forsoningskommisjon fordi slik det er vist her, gjennom vitnemål
som beskriver overgrep, psykisk sykdom og ulike tapsopplevelser blir publikum
utfordret på flere nivåer, og gjennom kunsten settes følelser i sving som gjør
av endring kan skje. Kunnskapen og erkjennelsen av at det den norske (og
svenske) staten har utsatt det samiske folket for blir gjennom denne
forestillingen gitt i en helt ny innpakning. En innpakning som berører både
følelsene og intellektet.
Litteraturliste
Berglund,
E. L og Henriksen, T.H. (2016, 14.juni). Psykolog om Tysfjord-saken: Å fortelle
kan bli sett på som et like stort svik
som overgrep. VG.
Bergquist,
E. (2017. 16. mai). Høring om samisk sannhetskommisjon. Hight North News.
CO2lonialNation.(2017). Giron Sámi Theáter.
Hentet fra http.//samiteahter.org.
Edström,
M. (2017. 9. mai). Frågan är om det samiska kommer bli ett museum. Expressen.
Hentet
fra http:www.expressen.se
Eeg-Tverbakk. (2017, 1. april). Vi
må orke å snake om overgrep. Forskning.no
Hentet
fra http://forskning.no.
Felman, S. (1992). Education and
Crisis. Or the Vicissitudes of Teaching. I S.
Felman
og D. Laud (red.).Testimony. Crises of Witnessing in Literature,
Psychoanalysis and History (s. 1-56). London: Routledge.
Gaup,
A. (1989). Min mor på vidda. I K. Johansen, (red) I min mors hus. Tretten sønner
forteller. (s.
29-47). Oslo: Pax.
Haugsbø,
H. og Valio K. (2007, 19 desember). Småjenter for skylda. NRK.
Kintel,
I, Paulsen, S, Gaup, O, Østmo, L. (2014,
7. oktober). Kongens ord betyr mye for
samene. NRK.sapmi.
Hentet
fra http://Nrk.sapmi.no
Larsen,
V. (2017, 22.mai). Åpent brev til statsrådene Amundsen og Horne om situasjonen
i
Tysfjord
kommune. Sametinget.
Lindmark,
D og Sundström O. ( 2016). Svenska kyrkan och samerna – ett
vitboksprojekt: Presentation av projektet och antologin.
I De historiske relationene mellan
Svenska kyrkan och samerna. En
vetenskaplig antologi.Lindmark, D og Sundström, O. (red.) Skelleftå: Artos.
Nussbaum,
M. C. (2015). Litteraturens etikk. Oslo:
Pax
Vold, T. (2015). Formidlingens etikk. Om
formidling av det unevnelige, det ubegripelig og
det tapte. I T.
Vold, & Ridderstrøm, H. (Red.), Litteratur- og
kulturformidling: Nye analyser og perspektiver . Oslo: Pax.
Kommentarer
Legg inn en kommentar