Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer

Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)  i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen: 

«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)

I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes to hytter på Hvaler. Bergljot og broren Bård ble sittende igjen med smuler. Forklaringen på Bergljots brudd med familien blir gradvis avdekket. Leserne blir med på en retrospektiv reise der det viser seg at Bergljot gjennom psykoanalyse har forstått at hun ble utsatt for seksuelle overgrep fra faren da hun var mellom fem og syv år gammel. 27. september påpekte to journalister i Aftenposten (Aldridge og Borud, 2016)  hvor likt begravelsesprogrammet tilBergljots far og Vigdis Hjorths far var. Økland (Økland, 2016b) fulgte oppsamme dag med en artikkel der hun argumenterte for at vi trengte en ny type litteratur i Norge. Økland hevdet det var liten grad av fiksjonalisering i Hjorths siste roman og begrunnet det blant annet med likheten i begravelsesprogrammet kollegaene i Aftenposten hadde skrevet om tidligere på dagen. Debatten om virkelighetslitteratur skjøt fart etter dette utspillet og debatten har hovedsakelig handlet om etikken i det å utlevere andre mennesker. Mange har også reagert på at Økland, og andre kritikere påpeker det selvbiografiske. Det finnes mange lesere som ikke ønsker å ta stilling til hvorvidt handlingen i en bok er selvbiografisk. – Det står roman på omslaget, og da leser jeg det som fiksjon, er en uttalelse jeg har hørt mange ganger denne høsten.

Jeg ønsker ikke å ta stilling til hvorvidt Vigdis Hjorth skriver om seg og sine, og jeg tar ikke opp spørsmålet om etikk og moral. Men jeg ønsker å se nærmere på Vigdis Hjorths metode og vise at enkelte nøkkelscener går igjen både når Vigdis Hjorth forteller om seg selv, og i forfatterskapet.  Jeg møter verkene til Vigdis Hjorth med en forhåndsviten, og nå har jeg nådd en grense for hva jeg mener man kan nekte å ta stilling til fordi det står roman på omslaget av en bok. Min forståelse og tolkning av Vigdis Hjorths bøker har endret seg og mine vurderinger må hele tiden revurderes og vurderes på nytt, slik den hermeneutiske sirkel viser at vi tolker verden. Jeg bruker en heteronom og tekstekstern tilnærming til Vigdis Hjorths forfatterskap.

Vigdis Hjorth er en forfatter som gjenbruker både scener og tekst fra roman til roman.  At hun har en repeterende frekvens er tydelig når man leser romanene hennes, hun repeterer ofte innenfor samme setning, samme kapittel og i samme bok, men det at hun også repeterer samme scene i bok etter bok, ofte helt ordrett,  ble jeg ikke oppmerksom på før jeg leste flere av de eldre bøkene hennes opp mot Arv og miljø. Hva har dette å si for fiksjonskontrakten? Kan det være et mer fruktbar vei å gå å lese Vigdis Hjorths forfatterskap for å fullt ut forstå bøkene hennes, istedenfor å lete etter såkalte bevis utenfor tekstene og utenfor litteraturen? «Det skrivende jeget er som oftest det ferdige jeget, mens det beskrevne jeget er det uferdige; men beskrivelsen leder til oppdagelser, forandringer, tolkningsproblemer, justeringer av alle forhåndsbilder og alle fortellinger vi har om oss selv.» (Melberg, 2007, s.16).  Slik jeg skal vise i flere eksempler bruker Vigdis Hjorth erfaringer fra eget liv i mange av sine bøker. Noen av disse er blitt det jeg kaller for nøkkelscener, scener som er viktige for forståelsen av både enkeltbøker og forfatterskapet. I et portrettintervju i Morgenbladet iforbindelse med lanseringen av esseysamlingen Fryd og fare (Hjorth, 2013) der Ane Farsethås intervjuer Hjorth finnes følgende replikkveksling mellom Farsethås ogHjorth:

Du rasler med nøklene til ditt eget forfatterskap, uten noensinne å låse helt opp? - Bruker man virkelige hendelser, må man være nennsom. Det er en blanding av hensyn til meg selv, hensyn til andre, hensyn til offentligheten, og særlig hensynet til det litterært tvetydige. (Farsethås, 2014, s. 48)

Det er trolig at vi med  Arv og miljø har fått nøkkelen til å låse opp også tidligere romaner, og det vil jeg forsøke å vise ved å trekke frem to spesielle scener. I de bøkene jeg trekker frem er alle hovedpersonene voksne kvinner med en indre konflikt og erfaringer fra barndommen som hovedpersonen mener er årsaken til at hun ikke er lykkelig som voksen.  ”Hvis det ikke hadde vært for DET, kunne jeg vært lykkelig”, er utsagn som finnes i flere av bøkene, blant annet på side 104 i Med hånden på hjertet (1991). Det er først i Arv og miljø fra 2016 at det blir tydelig hva det’et er, nemlig overgrep fra far i tidsrommet mellom hovedpersonen(e) var mellom fem og syv år.

Nøkkelscener og dobbeltkontrakten
Nøkkelscenene som Vigdis Hjorth stadig kommer tilbake til i sine romaner, og som hun ved flere anledninger har fortalt handler om henne selv er episoden hos psykologen og gjennombruddet som finnes der [1], og den andre[2] er en tilbakevendende drøm om knappen som blir til en femøring.  Scenene beskriver erkjennelsesøyeblikk som endrer hovedpersonens liv, og forfatterens eget liv hvis man skal tro det hun forteller i intervjuer og artikler. Sosiologen Anthony Giddens definisjon på den individuelle identiteten kan kanskje passe til noe av det Vigdis Hjorth gjør: ”En persons identitet er ikke å finne i vedkommendes atferd eller reaksjoner, men i evnen til å holde en særlig fortelling i gang. Selvidentiteten blir simpelthen til ved at vi konstant reviderer vår egen biografiske fortelling.”(Giddens, 1997 s. 28). Vigdis Hjorth har i roman etter roman brukt de samme scenene, og konteksten er ofte den samme, med en kvinnelig hovedperson med et for høyt alkoholkonsum, avbrutte forhold og konflikter med familien. Arv og miljø og Tredje person entall (Hjorth, 2008) er påfallende lik i handling. Ja, det er slik at hvis man skal gjenfortelle ungdomstiden til Hulda fra Tredje person entall og ungdomstiden til Bergljot fra Arv og miljø vil man knapt se forskjell. Hulda og Bergljot har foreldre som bruker de samme ordene, som har likt reaksjonsmønster og Hulda og Bergljot fremstår som den samme personen. Når Vigdis Hjorth selv forteller om egne smertefulle opplevelser som er blåkopier av opplevelsene Hulda og Bergljot opplever forstår jeg at spørsmålet om dette er basert på hennes eget liv blir stilt. Heller ikke jeg klarer å se bort fra dette aspektet under lesning av Arv og miljø selv om jeg er klar over at når det står roman på omslaget skal boka leses som fiksjon.  «Vi må være forsiktige når vi fremmer påstander om representasjon av den virkelige verden i fiktive tekster»  (Andersen, s. 41) Men når Vigdis Hjorth fem år etter utgivelsen av Tredje person entall (2008) sammenligner seg selv med Hulda Kråkefjær gjør det fiksjonskontrakten mer utfordrende:
Hovedspørsmålet, som jeg aldri ville finne på å røpe under lansering eller i intervjuer, men som kan røpes nå så lenge etterpå, er dette: Hvordan ville det gått med meg om jeg ikke kunne skrive skjønnlitteratur? Hulda er Vigdis uten talent og forfatterens hypotese er at det kunne gått like galt med Vigdis som med Hulda hvis hun ikke kunne skrive romaner.” (Hjorth, 2013, s. 64 )

I Språket lekkasje, en artikkel som er publisert i Klassekampen forteller hun om psykoanalysen. Hun forteller om sine egne gjennombrudd og hun forteller om sin første setning på divanen: Vi var fire søsken, jeg var yndlingsbarnet. (Hjorth, 2014, s. 14) Hun forteller også om sine erfaringer med psykoanalysen i et stort portrettintervju med Cathrine Sandnes i Samtiden:

I 1992, det året hun utga Fransk åpning, ble Vigdis Hjorth så syk at hun ble henvist til psykoanalyse. Fire ganger i uken gikk hun til psykiateren i Industrigata, la seg på sofaen hans og hørte på lyden av ordene som kom ut av munnen sin. «Vi var fire barn, og jeg var yndlingsbarnet», kvitret hun. I det øyeblikket hun sa det, skjønte hun at det var skjærende usant.  (Sandnes, 2014 s. 83)

Nøyaktig samme situasjon finnes i Død sheriff (1995, s.7), En erotisk forfatters dagbok (1999, s. 51), Om bare (2001, s. 70), Tredje person entall (2008, s. 263) og Arv og miljø (2016, s. 100). Artikkelen i Klassekampen siteres nesten ordrett i Arv og miljø, og Vigdis Hjorth avslutter slik: ”(I natt, etter å ha avsluttet denne artikkelen, drømte jeg at jeg var på mine barndomstrakter, jeg gikk sammen med mor ned Christoffertunet og ville forklare henne hvor mye jeg hadde å bale med, men hun hørte ikke, ville ikke høre, ikke skjønne og jeg tenkte. Nå må jeg flytte hjemmefra! Og så, like etter: Men jeg kan jo ikke, jeg er bare fem år.) (Hjorth, 2014 s. 15).

Femøringen som ble femåring
Jeg-fortelleren fra Hva er det med mor (2000, s.128), Hulda fra Tredje person entall (2008, s. 269) og Bergljot fra Arv og miljø (2016, s.124) deler samme opplevelse med drømmen om garasjeporten som knuser bilen, og dialogen om femøringen og femåringen. Cathrine Sandens påpeker at det er noen scener og setninger som Vigdis Hjort stadig kommer tilbake til i forfatterskapet sitt, slik som: «Du mistet en femåring. En femøring. Du sa femåring.» (Sandnes, 2014 s.86 ) og i artikkelen i Klassekampen der Vigdis Hjorth skriver om sitt liv og sine drømmer finner du samme drøm med denne avslutningen: ”Nesten knust som femåring, sa han og det kjentes som om jeg fikk elektrisitet gjennom kroppen.” (Hjorth, 2014 s.15). Når det gjelder scenen med femøringen/femåringen er den så lik beskrevet i artiklene og i bøkene at det ikke har noen hensikt å skrive dem ut. Alle scenene begynner med at hun tar opp en haiker, en port treffer bilen slik at den knuses, moren står og ser på og sier at bilen kan repareres. Da ser hun en mynt på bakken, og bøyer seg ned, kanskje er det likevel hennes lykkedag. Det ligner en femøring, men hun ser når hun har den i hånden, at det bare er en knapp.
Jeg bruker eksemplet fra Hva er det med mor:
”Femåring?
Nei, femøring.
Du sa femåring.
Jeg så femøring. Det var så vondt, da porten traff, var som om jeg ble ødelagt.
Nesten ødelagt som femåring?
Og hun får elektrisitet gjennom kroppen.” (Hjorth, 2000, s. 128)

Kanskje spiller Hjorth bevisst på den såkalte dobbeltkontrakten. Det var den danske litteraturviteren Poul Behrendt som brukte dette begrepet først og som i 2006 kom med boka Dobbeltkontrakten. Behrendt viser til at det er to ulike lesekontrakter, en virkelighetskontrakt og en fiksjonskontrakt og i samtidslitteraturen blir disse kontraktene ofte inngått på falske premisser. Det at Vigdis Hjorth i et intervju forteller om egne opplevelser som hun senere inkorporer i forfatterskapet sitt blir en type dobbeltkontrakt (Behrendt) når hun insisterer på at Arv og miljø ikke er selvbiografisk slik hun uttalte i forbindelse med mottakelsen av bokhandlerprisen høsten 2016 (Michelsen, I og Woldsdal, N, 2016).
I essaysamlingen Fryd og fare (2013)[3] og i  intervjuet med Farsethås (2014, s. 84) ga Hjorth tydelige signaler om at hun nå var ferdig med å skrive om kvinner med Huldas problematikk. I 2016 kom hun med en roman der hovedpersonen er en kloning av Hulda fra Tredje person entall, og Hulda kunne like gjerne være Vigdis selv har hun fortalt oss. Har vi nå fått den store nøkkelen som kan låse opp det meste av Hjorths forfatterskap? Jeg tror det, og de nøkkelscenene som har vært til stede helt fra Med hånden på hjertet fra 1991 ser vi kanskje ikke igjen i de neste bøkene fra Vigdis Hjorth. Kanskje hun har klart å skrive seg ut av noe og har fått revidert sin egen biografiske fortelling. Eller kanskje vi får nye runder med erkjennelser på terapibenken og femøringer som blir til små barn. Kanskje ikke engang Vigdis Hjorth vet svaret på dette i dag. Etter min mening får vi en fattigere offentlig debatt hvis kritikerne ikke skal kunne vise til selvbiografiske elementer som gjentas i bok etter bok, men det må  selvfølgelig gjøres med respekt. 

 Litteraturliste

Aldridge, Ø. og Borud, H. (2016, 27. september) Vigdis Hjorth beskriver detaljer fra den
virkelige farens begravelse i sin siste roman. Aftenposten.
Andersen, P.T., Mose, G., Norheim, T. (red) Litterær analyse. En innføring. Oslo: Pax.
Behrendt, Poul. 2006. Dobbeltkontrakten. En æstetisk nydannelse. København: Gyldendal
Farsethås, A. (2013, 15. november) Innenfra og ut. Morgenbladet. s. 48 - 51
Giddens, A.1997. Modernitetens konsekvenser.  Pax Forlag. Oslo
Hjorth, V.  1991. Med hånden på hjertet. Oslo: Cappelen.
Hjorth, V. 1995  Død sheriff. Oslo: Cappelen.
Hjorth, V. 1999 En erotisk forfatters bekjennelser. Oslo: Cappelen.
Hjorth, V.  2000. Hva er det med mor. Oslo: Cappelen.
Hjorth, V. 2001. Om bare. Oslo: Cappelen.
Hjorth, V.  2008 Tredje person entall. Oslo: Cappelen Damm.
Hjorth. V. 2013  Fryd og fare. Oslo: Cappelen Damm
Hjorth, V.  (2014, 23. oktober) Språkets lekkasje. Klassekampen, Oslo.
Hjorth, V.  2016 Arv og miljø. Oslo: Cappelen Damm.
Melberg, A. Selvskrevet. Om selvframstilling i litteraturen. 2007. Oslo: Spartacus.
Michelsen, I og Woldsdal, N. (2016, 15. november.) Boka er ikke selvbiografisk. Hentet fra
NRK - Kultur og underholdning. https://www.nrk.no/kultur
Sandnes, C. 2014. Det politiske er personlig. Samtiden 1/2014, 80-93
Økland, I. (2016a, 11. september) Feberhet inscesthistorie. [Bokanmeldelse av Arv og miljø,
av V. Hjort] Aftenposten Kultur, s. 6 -7.
Økland I. (2016b, 27. september) Vigdis Hjorths litterære metode. Aftenposten Kultur, s. 3



[1] Død Sheriff (1995),  En erotisk forfatters bekjennelser (1999), Om bare (2001), Tredje person entall (2008), Arv og miljø (2016)
[2] Hva er det med mor (2000), Om bare (2001), Tredje person entall (2008), Arv og miljø (2016)
[3] Hun skriver dette flere plasser i essayet Driften mot skriften.

Kommentarer

  1. Store nøkler små rom..
    , eller som Melanie sa
    I've got a brand new pair of roller skates..
    Veldig god artikkel, jeg bruker den som springbrett..

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, du har jo vært en god sparringspartner underveis. Følger diskusjonen på bloggen din med stor interesse, og gleder meg til bloggnorge leser Tredje person entall og sammenligner med Arv og miljø. Tror det blir mange ahaopplevelser da.

      Slett

Legg inn en kommentar