søndag 24. januar 2016

Agnès Martin-Lugand : Lykkelige mennesker leser og drikker kaffe : Cappelen Damm : 176 sider


Blæh!

Det drypper noen gang noen kommentarer min vei om at jeg gir for høye terningkast til de bøkene jeg anmelder. Jeg forklarer da at jeg er i den heldige posisjon at jeg stort sett kan velge hvilke bøker jeg vil lese og jeg velger bøker jeg tror er gode.  Men nå har jeg lest denne boka, og den er veldig langt unna kvalitetslitteratur. Jeg må innrømme at jeg leste den ferdig kun for endelig å kunne klage og akke over elendig litteratur. Men det finnes mange som elsker denne, så jeg gleder meg nesten til de sure anonyme kommentarene som bruker å dukke opp når jeg ikke har skjønt hvor fantastisk slike nyyyyyyyt, leeeeees og kooooooos deg romaner er. Ikke anonyme kommentarer fra venner og bekjente som liker boka tas derimot imot med takknemlighet, selv om også venner og bekjente kan lire av seg surheter.

Hva handler så dette makkverket om da? Diane mister mannen og sin eneste datter i en bilulykke. De var usannsynlig lykkelige før ulykken, og den vakre mannen hadde hjulpet henne med å bygge opp en bokkafe i Paris. Denne bokkafeen ble drevet av Diane og hennes beste venn, den homofile festløven Felix som passer inn i alle klisjeer om franske homofile menn. Ett år etter ulykken er Diane fremdeles i dyp sorg, og vennen tar seg av alt det praktiske for henne. Familien hennes bryr seg kun om penger og sosial status. Plutselig begynner Diane å tenke på en drøm hennes avdøde mann hadde, nemlig å besøke Irland. Mens mannen levde hadde ikke Diane lyst til å reise. Men nå er det kun denne tanken om Irland som gjør henne i stand til å overvinne apatien og sorgen. Hun reiser til Irland og leier noe hun tror er en øde hytte, og gleder seg over ensomheten og stillheten. Men øde og stille du liksom. Helt overraskende viser det seg at det bor en veldig kjekk mann i nabohytta. Mannen er selvfølgelig både vrien og vanskelig, men han har en stor hund. Og denne hunden vil så gjerne inn til Diane……..Nei, jeg klarer ikke å skrive mer. Og det er mulig boka ikke slutter helt slik vi alle tror – men det er pinadø ikke langt unna.

Boka er vissnok en stor suksess og skal filmatiseres i løpet av kort tid. Gjett hvem som ikke har tenkt seg på kino?

Og hvis jeg skulle ha gitt boka terningkast så hadde det blitt en 2 er! 



fredag 22. januar 2016

Ingjerd Tjelle : Sterke krefter. Om blodstoppere, lesere og hjelpere : CallidLagadus : 297 sider

Publisert i Altaposten 22. januar 2016


 En skattekiste av gode historier

Boka innledes med et dikt om bestemor hentet fra den Nordisk Råd nominerte diktsamlingen Gå opp gjengrodd sti av Sollaug Sargon. Dette er en nydelig og treffende begynnelse på et kulturhistorisk spennende og interessant prosjekt. Tjelle har tatt for seg hjelpertradisjonen i Finnmark, og har gitt en stemme til mange av de hjelperne som for lengst er gått ut av tiden.

En langt rekke kvinner og menn med finsk, norsk eller samisk blod har gjennom århundrene brukt store deler av sin tid til å være tilstede for andre mennesker, og bidra til hjelp ved psykiske og fysiske lidelser. Tjelle har gjennom intervjuer og dykking i arkivmateriale funnet frem til de mest kjente hjelperne og gir oss i denne boka deres historie. Vi får også vite hvordan folk i samtiden forholdt seg til dem, samtidig som vi blir kjent med dagens moderne hjelpere. Forskjellen mellom da og nå er tydelig. Før var det for de fleste utenkelig å be om penger for å hjelpe noen, men de som hadde mulighet til det, kunne alltids gi en slant. Dette førte til at enkelte hjelpere hadde like god inntekt som kommunelegen, men dette var penger de ikke ba om – de ble gitt. I dag er det flere av de yngste hjelperne som mener at det er en selvfølge at de krever betalt for tjenestene sine.

Lenins nevø?

Den russiskfødte helbrederen Leonard Løvlund, var født i 1905 med russisk far og norsk mor. Han ble døpt Leonid Uljanov. Til sambygdingen Børre-Steinar Børresen fortalte Løvlund at han var nevøen til den tidligere lederen i Sovjet, Vladimir Iljitsj Uljanov, - Lenin. Løvlund var viden kjent for sine helbredende evner og han var svært populær. På yttersiden av huset hans i Ausertana var det ofte kø av biler, og postmannen bar tungt. Folk hadde hørt om evnene hans, og alle ville ha hjelp.

Både mennesker og dyr

Boka er bygd opp på en slik måte at enkelte historier kommer flere ganger. Det er unødvendig, og kunne ha vært unngått. Det virker også som om det har vært travelt under siste språkvask. Det er en del småord som mangler, noe som er helt typisk når det blir travelt før trykking. Personlig syns jeg det ble litt vel mange historier om kyr og hester som ble frisk etter at en hjelper hadde lest over den, men det er nok mulig at mange andre vil finne nettopp dette spesielt interessant.

Det blir hevdet at tradisjonen med å bruke hjelpere har stått særlig sterkt i Finnmark, og at resten av landet ikke kjenner til disse tradisjonene i like stor grad. Det er nok riktig, men det er også slik at man kan inkludere taterne og skogfinnene fra Finnskogen i denne tradisjonen. De tallrike bøkene fra Britt Karin Larsen om nettopp skogfinnene og taterne forteller om et folk som bruker mye av det samme tankegodset i sin kultur og sin tilnærming til naturmedisin.

Gjennomillustrert

Jeg syns dette var en veldig spennende og velskrevet bok som vekker nysgjerrigheten min i forhold til hjelpertradisjonen. Boka er gjennomillustrert med mange flotte bilder både fra riktig gamle dager, og fra nyere tid. Mange av bildene er lånt fra Fylkesbiblioteket i Finnmark.

At så mange lokale hjelpere er intervjuet, og at mange har våget å stå frem med sine erfaringer, både som hjelpere og som mottakere av hjelp gir troverdighet og styrke til boka. Tjelle prøver ikke å omvende noen og hennes prosjekt med å ta vare på denne folkemedisinske arven er høyst prisverdig!


Terningkast 5

mandag 4. januar 2016

Inger Ellen Eftevand Orvin : Min lederhund : Ord i Vind, 168 sider

Publisert i Altaposten 21. desember 2015



Ikke bare for trekkhundmiljøet

Hvordan får du et godt forhold til hunden din? Spørsmålet er stilt mange ganger og svarene har vært nesten like mange. Også blant verdens beste hundekjørere er det ulike teknikker og metoder for å få frem det beste i hunden.

Frilansjournalisten Inger Ellen Eftervand Orvin har intervjuet 30 dyktige hundekjørere som har delt erfaringer og kompetanse, og fortalt om sine beste lederhunder. Alle har hatt lederhunder det har vært umulig å glemme. Erfarne ringrever som Ralph Johannesen, Ketil Reitan, Elisabeth Edland, Roger Dahl, Jeff King, Sven Engholm og Harald Tunheim er blant bidragsyterne.

Vi får lese om treningsmetoder og smarte triks. Enkelte historier er rørende, slik som Kjell Brennoddens siste farvel med Mira, mens enkelte historier er nesten utrolige. Den svenske hundekjøreren Taisto Torneus hadde en meget nært og spesielt forhold til en hund han aldri glemmer. DarDar kom til kennelen hans i 1981, og var den raskeste og smarteste hunden han noen gang har hatt. DarDar tok dobbeltkommandoer, og Taisto kunne si ”Først går vi rett frem, så tar vi til venstre”, og DarDar gjorde det. Ikke akkurat dagligdags, verken i Sverige på 1980 – tallet, eller i Norge i dag.

Positiv forsterkning

Positiv forsterkning er en metode som er blitt mer og mer brukt i trekkhundmiljøene de siste årene, og en av mange som bruker det aktivt i dag er Johanne Sundby. Hun er professor i samfunnsmedisin og har kjørt både Finnmarksløpet 500 og Femund 400 flere ganger.

Også Robert Sørlie syns at positiv forsterkning er viktig. Han mener at mange lederhunder blir ødelagte fordi de tuktes for hardt. - Det er ikke hyggelig å samarbeide med en hund som jobber fordi den er redd deg.” sier han i boka.

Kvaliteten og intensiteten på historiene varierer en del. Noen beskriver dramatiske hendelser på en tam måte, mens andre får en nerve inn i hverdagslige situasjoner. Ofte er det hundekjørerens egne uttrykksmåter som kommer frem i teksten, noe som er lett å se for de av oss som har fulgt hundekjørermiljøet noen år.

Det hadde ikke gjort noe om boka var korrekturlest av en med lokalkunnskap om Alta og Finnmark. Det er noen stavefeil på både hundekjørernavn og stedsnavn. Det er bagateller, men det blir som is i rubben for lokalkjente. Det blir et stort pluss for mange flotte bilder, men jeg skulle ønske forfatteren hadde tilført mer spenst og energi der det trengtes. Min lederhund er likevel blitt en interessant og lærerik bok for de som liker hunder og hundekjøring.

Terningkast 4