Tirsdag 16. august 2016 ble Morten Langeland tildelt Stig Sæterbakkens Minnepris. Prisen er på 100 000 kroner og det er Sæterbakkens forlag, Cappelen Damm som deler ut denne prisen som skal gå til en forfatter med overbevisende litterære kvaliteter, originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter. Forfatteren bør ha utgitt 2-4 skjønnlitterære bøker. Prisen er åpen for alle sjangre innenfor det skjønnlitterære feltet.
I fjor var det Tina Åmodt som fikk prisen, og det kan du lese mer om i denne bloggposten.
JURYENS BEGRUNNELSE:
Noen rørte ved ham / det var lyder og form alle / steder han kom fra, skriver Kjell Heggelund i diktsamlingen Punkt 8 fra 1969. På slutten av sekstitallet kom et helt lite ras av markante litterære utgivelser i Norge, deriblant Paal-Helg Haugens Anne og Eldrid Lundens Mammy, blue. Bredden var stor og refleksjonsnivået høyt. Årets vinner av Stig Sæterbakkens Minnepris utviser, som sine langt eldre forgjengere, også en høy grad av bemerkelsesverdig følsomhet og tankekraft; gjennom diktekunsten settes verden i bevegelse som fra alle steder.
Det er et åpent og tidssensitivt blikk som her gjør sitt nedslag i litteraturen, og som til nå har forgreinet seg i tre relativt ulike diktsamlinger. Leser man forfatterskapet under ett, er det da også fristende å fremheve bredden i det hele, både hva gjelder tema og poetisk håndverk.
I diktdebuten, Ææå, fra 2012 skapte poeten et frapperende og ofte syngende univers med et ikke-menneskelig og undersjøisk perspektiv; diktene glir sølvskimrende inn i fiskenes og stimens rike, og en liten makrell blir representanten for det menneskenære og krevende livet. Ææå er både en alvorsstemt og humoristisk reise inn i det kompliserte samspillet mellom individ og samfunn.
Den andre utgivelsen, Bavian, kom to år senere, og gikk nok under radaren for mange lesere; her entrer poeten landjorda med et fandenivoldsk brak. Humoren og det forrykkede blikket på menneskene følges opp fra debutsamlingen, og også her fanges mennesket opp av dyrenes «kompetente» nærvær. Et sted står det for eksempel; "Noen ganger i livet ta på seg bavianansiktet / få øye på menneske, med dets sprekker. Diktene byr på seg selv, uhøytidelige og bråkjekke, og legger seg ofte tett opp mot det fortellende prosadiktet."
Likevel er det med den siste utgivelsen at juryen virkelig ser en fullbefaren poet. I Den egentlige kommunen får vinneren tradisjonelle poetiske sjangere som naturdiktet og kjærlighetsdiktet til å føles nyskapende og friske. Her avstemmes den sentrallyriske jeg-poesien mot en nyere, og mer språkkritisk skrivemåte, det hele utført med stort hell. Det er som om poeten vil framelske en type lyrikk, der det tradisjonelle naturdiktet manøvreres ned fra de mektige tinder og inn i et småby- og forstads-Norge av parkeringsplasser, fotballbaner og rundkjøringer. Dette grepet anvendes like uanstrengt på kjærlighetsdiktene i boka, forankret som de er i en ung og uspektakulær livsverden, men der det inderlige og sentimentale også finner sine plasser, uten å vike for de virkelig store spørsmålene i livet. Vi siterer; "Hvorfor lever vi, og hvorfor / er det så vakkert, / utenfra?" Morten Langeland formulerer dette spørsmålet både vakkert og gripende, og lar det også gjenspeiles i tittelen Den egentlige kommunen.
Diktene sikter mot det fellesmenneskelige, mot de eksistensielle grunnvilkårene vi alle er underlagt. Skjønnheten er tilgjengelig, vi må bare oppsøke den, sammen. Slik sett blir de fire langdiktene i Den egentlige kommunen, og ikke minst det første av disse diktene, om byen som våkner, et stort og lysende kjærlighetsdikt til fellesskapet med alle dets misdannelser, utilstrekkeligheter og ja, menneskesprekker.
Og avslutningsvis, når leste du sist en diktsamling som våger å runde av det hele med følgende spørsmål "vil du ha barn med meg?"
Juryen har bestått av:
Aasne Linnestå (Juryleder) – Olaf Haagensen – Solgunn Solli
Kommentarer
Legg inn en kommentar