søndag 20. september 2015

Laila Stien nominert til Bjørg Vik-prisen

Jeg lover - jeg skal ikke skrive mer om priser denne måneden, men akkurat nå oppdaget jeg at Laila Stien var nominert til den helt splitternye Bjørg Vik-prisen, og da måtte jeg skrive litt om det. 

De andre nominerte er: Pedro Carmona-Alvarez, Ingvild H. Rishøy, Torgeir Rebolledo Pedersen og Ruth Lillegraven. 

Vil du vite mer om prisen kan du trykke HER - og de tre setningene under har jeg klippet ut fra litteraturgarasjens hjemmeside.

"Bjørg Vik-prisen – Sparebanken Sør og Litteraturgarasjens forfatterstipend – deles ut for første gang på Porsgrunn bibliotek fredag 2. oktober kl. 17. Prisen er på kr 30.000,- og skal deles ut årlig i Porsgrunn. Prisvinneren får i tillegg en gave fra Porsgrund Porselænsfabrik."


Dette bildet har INGENTING med teksten å gjøre - men jeg knipset det i en bakgate i Venezia og liker det så godt, og siden dette er min blogg så kan jeg gjøre akkurat hva jeg vil med bilder og tekst - hurra!

fredag 18. september 2015

Gratulerer Siri!

Torsdag 17. september fikk Siri Pettersen Bokhandelens barne og ungdomstipend for 2015. Her er hva det står om stipendet på nettsidene til foreningen:

"Stipendet er et samarbeid mellom Bokhandlerforeningen og Norske Barne- og ungdomsbokforfattere (NBU). Stipendet har som formål å utvikle forfatterskap og løfte de nye barnebøkene frem. Det er NBUs litterære råd som beslutter hvem som får stipendet, som er finansiert av Bokhandlerforeningens medlemmer. Stipendet er på 40 000 kroner. Stipendet ble første gang delt ut i 2001."

Siri Pettersen har mange talenter, men jeg hadde ikke hørt om henne før jeg fikk tilsendt et ukorrigert forhåndseksemplar av Odinsbarn. Dette var juli 2013. Jeg leste boka på to dager, og skrev en euforisk anmeldelse som jeg dessverre ikke kunne få publisert før i september når boka ble publisert for alle  og ikke bare for spesielt utvalgte.

Jeg elsket Odinsbarn - og etter at anmeldelsen ble trykket i Altaposten tok Siri kontakt med meg og takket meg for anmeldelsen, og dermed var kommunikasjonen i gang, og jeg kan ikke anmelde flere av hennes bøker uten at jeg forteller at jeg liker Siri, digger henne og er blitt totalt inhabil - men jeg understreker at dette ikke har noe med omtalen av Odinsbarn å gjøre - jegt visste ikke hvem hun var. Jeg deltok på slippfesten på bok 2, Råta og leste og digget og syns den var enda bedre enn Odinsbarn. Nå er jeg midt i bok 3, Evna - og den er så spennende at jeg akkurat nå ikke klarer å lese. Dessuten vet jeg jo at det bare blir tre bøker om Hirka og Rime og det er ganske trist, så jeg spinker og sparer på opplevelsen. 


torsdag 17. september 2015

Stig Sæterbakkens Minnepris 2015

Stig Sæterbakkens Minnepris for 2015 ble delt ut på Cappelen Damms høstfest. Datoen var 18. august, det var varmt, klamt og trivelig og juryleder Ane Nydal leste juryens begrunnelse foran et lydhørt publikum. 

Trivelig og folksomt


Og vinneren ble: Tina Åmodt!!!!


Juryen har fra 2014-2015 bestått av: Ane Nydal, Aasne Linnestå og meg. 

tirsdag 15. september 2015

Tor Martin Leines Nordaas : Fire dager hos farmor – Fair forlag, 119 sider

Publisert i Altaposten 15. september 2015


Lune og småheftige dialoger

Tor Martin Leines Nordaas deltok på nordnorske bokdager i Alta der han leste fra sin siste roman Fire dager hos farmor. Nordaas (1979) er fra Mosjøen og har gitt ut en novellesamling og en roman tidligere.
”Farmor har begynt å dramme tettere. Drinken i den rosa plastkoppen er en god skvett rausere enn før, og dama som er selvforsynt med såpass gammeldags skamvett at hun ugjerne drikker i dagslys, har det lettvint nå i juletida. Vinduet mørkner før tre, og Amundsen dukker fram fra skjulet bak søppelbøtta under vasken rundt fire. Han er udrøy og lett å lure utpå. Amundsen har lenge vært mannen i farmors liv, og det er kun polfareren som får lov til å gjøre henne litt lykkeligere.”
Barnebarnet som er jegfortelleren i denne korte boka er hjemme hos far og farmor på juleferie. Faren bor i underetasjen og farmora bor i overetasjen. Faren og farmora trør ikke ned dørene hos hverandre, og passe sjuskete i huset har de det begge. Når barnebarnet kommer hjem til farmora blir han så overraska over hvor skittent det er hos henne at han pakker inn en flaske salmiakk som han gir henne i julegave. Hun blir forfjamset og litt irritert over at han blander seg opp i hennes saker, men aksepterer hjelpa han tilbyr med salmiakkflaska.
Nordaas bruker en fortellerteknikk som jeg ikke alltid er komfortabel med. Han forteller først at noe har skjedd, og så forteller han etterpå hvordan det skjedde. Dette gjentar seg gang på gang. Historien fortelles ikke alltid kronologisk, selv om fortellingens rammer er basert på fire dager med lange samtaler og mye samvær med farmor. Språket er spesielt, og inneholder ord og vendinger i hvert fall ikke jeg hører eller leser daglig. Men det er fint, og er med på å gi dybde og ekstra liv til karakterene.
Familien er liten, det er disse tre, og det sosiale nettverket er blitt stadig mindre. Farmora er kjapp i replikken og hun lar seg ikke pille på nesa av noen. Slikt blir det mye god humor av. De mange og lange dialogene virker troverdige og resultatet er en lun fortelling om ei tøff farmor og et omsorgsfullt barnebarn som begge våger å gi slipp slik at den andre kan komme nærmere.

Terningkast 4

onsdag 2. september 2015

Jo Nesbø : Mere blod : Aschehoug, 235 sider


Publisert i Altaposten 2. september 2015



Leiemorder på flukt i sjøsamisk bygd

Mere blod er Nesbøs andre retrokrimbok. Den første, Rød Snø hørte jeg som lydbok, lest inn på engelsk av selveste Patti Smith. Boka i seg selv var ikke så storveis, men å høre Patti Smith hvese og nesten hamre ut teksten var en opplevelse i seg selv. Men for å være helt ærlig, jeg hadde ikke de helt store forhåpningene da jeg startet på Mere blod. Og akkurat derfor var det så fint å bli overrasket, for selv om det på typisk Nesbøsk vis finnes makabre innslag, så er denne boka nesten så mild som en augustbris.

Vi er i Norge i 1977. Vår hovedperson kaller seg Ulf, er dopselger og hyret inn som leiemorder for en superkriminell og ond heroinsmugler som holder til i sentrum av Oslo. Smugleren går under kallenavnet fiskeren.  Ulf har tullet det til for seg. Han har mislyktes i et oppdrag og plutselig er fiskerens andre leiemordere på jakt etter ham. Ulf rømmer så langt bort han kommer, og havner i den lille sjøsamiske bygda Kåsund i Finnmark. Han har lite planer,  men et stort behov for beskyttelse . Han går inn i den åpne kirka, bruker prestekjolen som pledd og legger seg til å sove i alterringen. Neste morgen blir han vekket av den unge gutten Knut og hans mor, den vakre kirketjeneren Lea. Hun er godheten selv, og lar Ulf låne både hytte og rifle. Lea er læstadianer, og gift med en mann som har vært savnet på sjøen noen uker. Knut er en kvikk liten kar, og han blir snart en av Ulfs hjelpere, det samme blir Mattis, en reindriftssame med uante kvaliteter.

Selv om Lea er læstadianer og gift, er hun ikke upåvirket av Ulf og hans sjarm. Det oppstår (oppskriftsmessig) varme følelser mellom Ulf og Lea, kanskje mye basert på hvor snill og omtenksom Ulf er mot Knut.

Ulf er full av fordommer og lite bevandret i nordnorsk kultur og sedvane, og de fleste menneskene han blir kjent med karakteriserer han på en lite hyggelig måte. Jeg syns det virker troverdig at Ulf tenker og oppfører seg slik han gjør. Han er en kriminell dopselger fra  Oslo. Hvor reflektert skal Nesbø gjøre ham? Vi er tross alt i 1977 og da var det kanskje ikke alle finnmarkingene som var stolt over opphav og identitet.

Alta – miniatyrutgaven av Los Angeles

 Jeg syns også vi skal tilgi Ulf at han ikke visste at Alta ikke fikk bystatus før i 2000. Alta er nevnt en del ganger i teksten, og her er et eksempel:

”Vi var – i alle fall i navnet – i en by. Og da det dukka opp veikryss, butikker, skoler og offentlige bygninger pynta med byvåpenet, en hvit spydspiss, viste det seg at byen hadde ikke bare ett sentrum, men tre. Hvert sentrum var riktignok som et veldig lite tettsted, men like fullt: Hvem skulle trodd at Alta var et Los Angeles i miniatyr? ”

Dette er en kriminalbok, så litt gørr og blod er det her, men jeg er imponert over hvor tilgjengelig denne teksten er, og hvor ekstremt lettlest den er. Plottet er ikke all verden, men det er noe med utførelsen som gir en letthet i språket som nesten ingen andre forfattere har. I mange miljøer er det å lese Jo Nesbø en markør for dårlig smak. Jeg tenker at det får være måte på snobberi og er fornøyd med at jeg brukte noen timer på denne underholdningsromanen.


Terningkast 5