tirsdag 30. juni 2015

Rowan Coleman : Livet på nytt – Silke, 336 sider


Publisert i Altaposten 29. juni 2015


Rørende om tidlig alzheimer

Tenk deg å være 42 år gammel når du får diagnosen tidlig alzheimer. Tenk deg å ha to vakre barn, en ektefelle du elsker og et liv du alltid har drømt om, men så  plutselig glemmer du hva du jobber med og hvem du er gift med. Det er dette hovedpersonen Clarie opplever. Faren hennes døde av tidlig alzheimer, og hun arvet genet og sykdommen fra ham. Den yngste datteren var bare tre år gammel og Claire jobbet som lærer da de første tegnene på at noe var alvorlig galt kom. I begynnelsen prøvde hun å fortrenge signalene fra kroppen.  Hun ville ikke at det skulle være sant. Men tidlig alzheimer er en nådeløs sykdom, det nytter ikke å lure den eller å rømme fra den. Innhentet blir man uansett, og det gikk kort tid fra diagnosen var et faktum til Claire var helt avhengig av andre. Hun måtte slutte å jobbe, hun kunne ikke kjøre bil mer, og hun kunne ikke være alene hjemme lenger. Moren til Claire flytter inn for å hjelpe med det praktiske, og hun som har mistet ektefellen i samme sykdom sliter også med å akseptere hvor syk Clarie er blitt. Leserne får være med på en reise der Claire går fra å være velfungerende til å miste grepet om livet sitt.

Skiftende jeg-fortellere

Fortellerperspektivet veksler mellom Claire, den eldste dattera, mora og ektemannen. Dette grepet gjør at vi blir kjent med de innerste tankene og følelsene til de viktigste personene rundt Clarie. Dette er pålitelige kilder, og det er enkelt å tro på dem. Vanskeligere er det å tro på Claire – ikke fordi sykdommen hennes ikke er godt skildret, for det er den, men fordi Claire forteller sin egen historie. Hvordan kan en kvinne som ikke lenger husker bokstavene, som ikke husker hvordan hun trykker på mobiltelefonen, som ikke husker hva farger heter, og som stort sett er hjelpeløs,  fortelle detaljert ned til minste detalj om hva som skjer med henne? Jeg tok meg ofte i å tenke at boka hadde blitt mer autentisk hvis fortellerstemmen hadde vært allvitende. Slik det ble nå lot jeg meg irritere over hvor lite Claire husket, men hvor detaljert og nøyaktig hun skriver.
De siste årene er det kommet flere gode skjønnlitterære bøker som handler om Alzheimer, og den ene boka er tristere enn den andre. Det ble noen tårer denne gang også, selv om jeg har lest bedre bøker om temaet. Vil du lese andre skjønnlitterære bøker om alzheimer anbefaler jeg Alltid Alice av Lisa Genova. Genovas bok kom i 2007 og er nylig filmatisert med Julianne Moore i hovedrollen.

Terningkast 4 

søndag 7. juni 2015

Superkort om gaver - Andersson og Enger

I Rettstridig forføyning av Lena Andersson leste jeg disse kloke ord: «Gåvor man inte har bett om kan vara förfärliga i sine krav, sina anspråk, sin kladdiga demonstrasjon av givarens omsorg. Det var inte omöjligt att han uppfattade hennes kramande hand och hele hon som en sådan gåva.»

Det var forbausende likt mye av det som var ett av hovedbudskapene i Cecilie Engers Mors gaver.

fredag 5. juni 2015

Lena Andersson og venninnene




Nå har jeg endelig fått lest Rettstridig forføyning av LenaAndersson. Dette er en bok flere av mine lesende venninner mener de selv kunne ha skrevet, eller om ikke akkurat skrevet selv, så i hvert fall kjenner mange seg igjen i hovedpersonen, og ja – overraskende mange har sagt at Lena Andersson har skrevet den romanen de selv holder på å skrive….

Jeg outer ingen, aldri, så skrivende og lesende venninner  - hemmeligheten deres er trygg her hos meg, men jeg må bare få si – VIRKELIG? Er det slik at halvparten av mine venninner blir gnålende, masende og eiesyk etter noen netter med uforpliktende sex? Jeg tror jo ikke det. Ingen av mine venninner virker masete, eiesyke eller gnålende, så jeg blir så forundret når det ene oppegående mennesket etter det andre forteller at "det er som å lese historien om mitt liv" - og selv om det kan være små variasjoner i setningen, så er hovedbudskapet det samme. Ester = ukjent antall venninner. Jeg har ikke lest boka før nå, og har derfor i møte med mine venninner bare hørt, nikket og akseptert. Men neste gang, (jeg tviler ikke på at det kommer til å skje igjen), noen av mine bekjente/venninner sier at Ester = meg, kommer jeg til å stille mer spørsmål, 

Her er et kort referat fra boka:

Ester var sammen med Per. De hadde vært sammen lenge, og hadde et greit forhold som fungerte middels på alle punkter. Så møtte Ester Hugo Rask, og hun ble besatt av ham. Ester fortsatte å bo sammen med Per, hun overså ham, følte hans nærvær i senga som en belastning. Hun hadde mobiltelefonen i nattbordskuffa, venta på meldinger fra Hugo, men hun var ikke istand til forlate Per. Men Per var sterk nok til å forlate Ester, han merka tomheten hennes. Så Per ba Este rom å flytte ut, noe hun gjorde, og deretter la hun  all sin amorøse og intellektuelle kjærlighet over på Hugo som mest er interessert i seg selv, og veldig tydelig gir uttrykk for det. Men Ester tolker alt som blir sagt, og ikke minst, alt som ikke blir sagt, og hun finner en mening og en forklaring på både nærvær og fravær. Alle hendelser, og ikke-hendelser blir gjenstand for en deduksjon, og selv om det dukker opp et venninnekor som Ester ofte rådfører seg med hører Ester mer på kjødet enn på intellektet.

Rettstridig forføyning var underholdende, skarp og innsiktsfull om menneskelige relasjoner, og jeg likte boka! 

torsdag 4. juni 2015

Brynjulv Finstad : Halddi


    Bilde av Haldde tatt i dag fra Skaialuft.

Brynjulv Finstad var en multikunstner som bodde og arbeidet i Alta. I 2003 redigerte kona An-Magritt Rypdal Sveen en visebok, med Brynjulvs tekster, illustrasjoner og noter. Jeg har fått tillatelse til å publisere noen av tekstene i bloggen og begynnner med ett av de vakreste, som handler om Haldde, eller Halddi som Brynjulv brukte.  

Halddi

Se Halddi i nordlys i vinternatt stilla
med stålblanke rygger mot fjernere blå.
Der flammende bånd over himmelen skjelver
av urgamle minner vi nesten kan nå.
Vi lever vårt liv under stjerner og måne,
i undring og håp ser vi opp mot den blåne
av bølgende høyder og frostsprengte skar.
Hva er det vi søker? Hvor finner vi svar?

Hør, fjellet det hvisker til alle som lytter
at stier der finnes for tviler som tror.
Spør du om frihet, da søker du høyer
der ørna og fjellguden hersker og bor.
Om livbøra tynger; et glimt mot det fjerne.
slik tenner vi håpet, her vandrer vi gjerne.
Bak bølgende nordlys ei stjerne går ned.
Og vil vi da ønske, da ønsker vi fred.

Mot nord tegnes form gjennom frostdisens kappe
der lysene speiles i himmel og fjord.
Vi står ganske tause og ser, kan knapt fatte
så vakkert et land som vi eier på jord.
I suset fra tonene står vi og lytta,
å fanges et bilde av stein som er flytta.
Et byggverk er skapt og som evig skal stå
til trivsel for mange, til minne om få.

Vi bærer på minner fra fjellheimens gleder
vi søker å forme fram, si det med sang.
Men bilder og ord gir kun ekko tilbake
av alle de stemmer fra høyfjellets klang.
For hellig er fjellet og Halddi det heter,
som dette du finner ditt fjell om du leter
og slikt søker gleder som ikke forgår;
Som legende styrker og i dager og år.

Brynjulv Finstad


tirsdag 2. juni 2015

Kritisk kvartett - tilgjengelig for de som vil lytte

Kritisk kvartett er Litteraturhuset i Bergen sitt forum for litteraturkritikk og jeg elsker konseptet. Det snakkes om litteratur i et inkluderende språk, og det er så befriende med litteraturkritikk som er inkluderende og ikke ekskluderende.

Under årets litteraturfestival på Lillehammer fikk jeg med meg showet live, og jeg var begeistret. Hvor begeistret jeg var kan du lese HER!

Nå har jeg googlet litt rundt på nettet og oppdaget fort, og til min store glede, at Kritisk kvartetts tidligere diskusjoner ligger på nettet, fritt tilgjengelige for alle. HER er lenken!

mandag 1. juni 2015

Kari Nygaard : Det frosten tok : Aschehoug, 378 sider

Publisert i Altaposten 27. mai 2015


I 1811 ble hele flokken til en samisk sida slaktet ned på Gauldalsvidda.  Tapet av flokken førte til fattigdom og sykdom for den samiske befolkningen i området. Det var norske bønder som sto for nedslaktingen, de mente reinene spiste opp foret som var ment for deres egne husdyr. Denne boka er basert på hendelsene som fant sted for 204 år siden, men personene, konfliktene og de fleste stedsnavnene er fiksjon.

Symboltungt

I den lille bygda Hovdli har frosten ødelagt avlingen, og dette har skjedd flere år på rad. Mange sulter, og nøden er stor. Oppe på fjellet, bare en kort ridetur unna de ødelagte åkrene hadde samene slått seg ned med en flokk velfødde rein. Bygdas lensmann hisset opp mennene og vil at de skal ri til samenes leirplass for å gi dem beskjed om å forsvinne. Erik, en ung bonde fra bygda, ønsket ikke å bli med, men ble presset til å overta lederansvaret når lensmannen plutselig måtte dra for å rydde opp i uroligheter i nabobygda. Erik klarte ikke å stoppe de sinte bøndene, og de slaktet ned hele reinflokken, og det meste at kjøttet ble liggende og råtne. Samene flyktet, mange til Røros og Trondheim, mens noen dro til Sverige til slektninger. Vi følger den nygifte og gravide Marjja og hennes mann. Etter de fastboendes herjinger i reinflokken deres reiste de til Trondheim for å få seg jobb. De må skjule at de er samer og bruke norske klær. Marjja hater det, og lengter tilbake til fjellet og det frie livet, mens mannen hennes prøver å tilpasse seg.

Usympatisk lensmann

I Hovdli er Erik tilbake på gården. Han er deprimert og føler stor skyld for hva som skjedde på fjellet. Lensmannen er ofte innom gården til Erik -  ikke for å hjelpe ham, men for å tekkes Eriks vakre kone, Lea.

Lea er også gravid, og skjebnen fører Marjja og Lea sammen. Disse to kvinnene må kjempe mot naboer som tror Marjja gander dem, og som tror at Marjja utnytter Lea.
Historien har et godt driv, og det er ikke tvil om at Kari Nygarard kan kunsten å fortelle en god historie. Det finnes likevel litterære svakheter her som reduserer kvaliteten. Den tunge symbolbruken og bruken av frampek gjør at handlingen blir forutsigbar. Når kråker og menn i mørke klær dukker opp samtidig skjønner de fleste at det ikke blir en festdag, og når den ekle lensmannens uvenner blir utsatt for merkelige uhell med tragiske utfall, antar jeg at jeg ikke er den eneste som forstår at lensmannen har noe med dette å gjøre. Når mange av karakterene er fremstilt lite nyansert, og det ikke skjer noen utvikling i personligheten i løpet av boka, bidrar dette til en ytterligere forsterkning av forutsigbarheten.

Kari Nygaard har gjort en god jobb med det historiske materialet og det bør gi rom for ettertanke at det fremdeles er konflikter mellom bønder og reineiere. Jeg skulle ønske hun hadde tatt seg tid til å gjøre historien tettere. Hvis hun fjernet noen av frempekene, kunne det ha gitt rom for flere overraskelser for leseren, og det ville denne teksten hatt godt av. Men når alt dette er skrevet, jeg likte boka! Jeg likte historien og ble sjarmert av både Marjja og Lea.


Terningkast 4