Gå til hovedinnhold

Anniken Golf Rokseth og Erlend Strand Rokseth : Kampen for livet – Schibsted, 249 sider

Publisert i Altaposten 2. mars 2015



Den tøffe kampen

Anniken var akkurat flyttet til Alta for å studere russisk da hun oppdaget at hun var alvorlig syk. Hun hostet blod, og ble sendt til sykehuset i Hammerfest for nærmere undersøkelse.  Etter uker med  tester, prøver og undersøkelser fikk hun vite at hun hadde fått lymfekreft. Hun var 23 år gammel og  hennes største bekymring var ikke sykdommen, men hvordan det kom til å gå med forholdet hun og Erlend hadde. De hadde vært sammen i en måned når Anniken fikk de første symtomene, og Anniken var redd for at Erlend ikke ville være sammen med henne mer. Men Erlend hadde mønstret på MS Loveboat og lettet anker, og han aktet ikke å mønstre av.

Kjærlighet er vakkert, og i Kampen for livet blir vi minnet på det.  Historien blir fortalt kronologisk, og skifter mellom Anniken og Erlends perspektiv. Det gjør at noen hendelser blir fortalt flere gang, men det syns jeg ikke gjør noe. Det er interessant å få innblikk i hvor forskjellig en og samme situasjon kan oppfattes av to personer.

Dialoger - nei takk 

Det er til tider en del oppstyltede dialoger noe som ødelegger flyten i teksten. Jeg ble sittende og undre meg over om det er normalt å snakke så pedagogisk riktig til hverandre. Jeg tar med et eksempel fra når Anniken forteller om en dag Erlend hadde vært på skitur og brukt fem timer lengre enn planlagt, og hun var så redd for at han var skadet at hun ringte til politiet og meldte han savnet.
«Anniken», sa Erlend overbærende og satte seg ned ved siden av meg. «Jeg forstår du ble bekymret, men du må innrømme det var i drøyeste laget å ringe politiet».
«Ok, men jeg ble bare så redd.»
«Det var veldig dumt av meg å glemme mobilen»
Vi satt stille og holdt rundt hverandre en liten stund, før jeg spurte:
 "Er det sånn du føler deg når du er redd for å miste meg?" 
"Det er klart jeg er redd for å miste deg. Men ikke så redd at jeg ringer politiet,»
Sånn generelt sliter jeg med dialoger i erindringsbøker. Samtalene har ofte foregått for flere år siden, og med mindre de har brukt opptaksutstyr blir ikke gjengivelsen autentisk. Denne boka fikk meg ikke til å endre oppfatning.

Dette er en kreftbok, og etter å ha lest en del bøker i samme sjanger ble jeg positivt overrasket over hvor lite emosjonell jeg ble under lesningen. Vanligvis bør jeg ha tørkepapir i umiddelbar nærhet, og jeg hulker meg gjennom sidene. Men her var fokuset ikke på at det var synd på Anniken, som har fått diagnostisert kreft 3 ganger på fire år, men på et sterkt vennskap og kjærlighetsforhold. Anniken har hatt det vanskelig, Erlend har hatt det vanskelig, men for meg ble det ikke vanskelig å lese om det.  

Kommentarer

  1. Jeg leser ikke bøker om snikende sykdommer, ei heller omtaler om bøker om snikende sykdommer, så det var kun overskriften Dialoger, jeg så gjennom lukkede øyne. Siden jeg nettopp selv var i en situasjon der mannen sendte politiet etter meg, etter kun 3t i skogen, sitter jeg her med førstehåndskunnskap om påfølgende dialoger.
    Uten å avsløre for mye fra de indre gemakker, sier jeg kun:
    Du hadde helt rett, det er ikke sånn det foregår.
    Omsorgen bestod i å ha bilen full av sjokolade, og servere varme middagsrester.
    Skjønner ikke at du kan lese slike bøker uten å pådra deg alle symptomene.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hihi - nei, jeg har en liten anelse om at dere ikke satt tett sammen og snakket pedagogisk og forklarende til hverandre.Det er mye god omsorg i sjokolade og middagsrester :-)
      Jeg er ganske lite hypokondrisk, så kjenner ikke så godt etter når det gjelder somatiske sykdommer.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.