mandag 29. september 2014

Marita Liabø : Pusteproblemer – Samlaget – 278 sider


Jeg hadde ingen andre forventninger enn at jeg ville bli underholdt når jeg startet på denne boka – og når boka var ferdig lest har jeg lyst at alle skal lese den fordi den var så god!

I Pusteproblemer møter vi Hedda. Hun bor i en blokkleilighet i Oslo og etter å ha lest de første sidene tror man at Hedda bor alene, at hun er smekker, vakker og forfengelig. Vi får også vite at hun er lærer på en skole, og at hun liker å holde seg i form – hun sykler til jobb og nyter beundrende blikk fra menn som kjører forbi. Men Hedda er rotete og hun har ikke helt kontroll på livet sitt. Det er første skoledag etter ferien, og hun er for sen. Hun møter en nabo som spør om verda er god mot henne og hun blir satt ut av det. Hun tenker at han flørter, og hun tenker at han ser sliten ut. Hun reagerer på unger som klatrer i porten og Hedda tenker at hvis man har unger så bør man ikke bo i en storby.

De første sidene gir mange frempek – men det avslører likevel ikke hva som skjer fremover, og bra er det, for overraskelsene står i kø.

Fortellerstemmen varierer mellom flere personer, men det er Hedda vi møter oftest, og det er Hedda det handler om. Vi skal innom mange tema - Hedda som sviker andre og Hedda som sviker seg selv. Hedda er ganske glad i sex, det får vi lese om, og det skrives om sex på en måte som verken er påtrengende eller for nært.

Tempoet i romanen er høy og jeg fikk hjertebank underveis. Det vekslet mellom korte og lange setninger, og selvfølgelig har historien en fantastisk flyt. Og jeg ble så nysgjerrig på hvordan det skulle gå med Hedda at jeg ikke klarte å legge boka fra meg. Jeg slukte 278 sider på 3 timer og her har du et lite tekstutdrag.

«Han er vel flyktning av eit slag, har han tenkt. Ein lykkejeger. Som om ikke alle er lykkejegerar. Enten en er hedonist eller idealist eller beint fram likegyldig, jaktar ein på lykka, med hjartet gøymt og kroppen som skjold

onsdag 24. september 2014

Jessie Burton : Miniatyrmakeren : Pax: 362 sider


Publisert i Altaposten 29. september 2014



Spennende tidsbilder i en uforløst historie

Romanen starter med en begravelse. Vi får ikke vite hvem den døde er, annet enn at det ikke har vært en slik begravelse innenfor bymurene før.

Seks måneder før den innledende hendelsen banker den 18 år gamle Nella Oortman på døra til et av de fineste husene i Amsterdam. Året er 1686, og Nella har noen uker tidligere giftet seg med eieren av huset, handelsmannen Johannes Brandt. Nå er hun kommet til storbyen for å leve sammen med sin mann. Nella har forventet en varm velkomst, men hun blir møtt av en sint og irritabel kvinne som viser seg å være søsteren til Johannes. Det er også to tjenere i huset, to tjenere som har nære relasjoner til herskapet.

Et miniatyrhjem

Nella kjente ikke Johannes før hun giftet seg, men hun er fast bestemt på å skape et godt liv sammen med ham, og hun gleder seg til å bli mor. Det er kvinnens mål med livet. Dessverre ser det ut som om Johannes ikke nærer noe ønske om å dele verken ekteseng eller liv med sin unge kone. Han oppholder seg for det meste på reise, eller på det enorme varelageret i havnen. Når Nella gjør fysiske fremstøt mot Johannes, som det så fint heter, reagerer han med avsky og hun blir såret. En dag kommer Johannes hjem med en storslagen gave – et dukkehus. Først skjønner ikke Nella vitsen med miniatyrhuset, hun er en voksen kvinne, og burde heller bruke tiden på det virkelige hjemmet sitt. Men det virkelige hjemmet blir styrt av den tverre svigersøsteren, og litt etter litt blir dukkehuset og hendelsene omkring det viktig for den unge kjærlighetssyke konen.

Kamp om verdighet

Som historisk roman er den interessant på flere områder. Den gir et innblikk i handels- og kartellvirksomheten til Det nederlandske Ostindiske kompani, VOC, og den gir et bilde av tradisjonelle kjønnsroller og kampen om å få bestemme over eget liv og egen verdighet. En god påminning om at mange av de rettigheter vi i dag opplever som en selvfølge var utenkelig i en ikke altfor fjern fortid.

Miniatyrmakeren er på mange måter en dameroman, men den har kvaliteter som går utenpå mange bøker i denne sjangeren. Metaforene er bedre, karakterene utvikler seg og det er ikke opplagt hvordan historien slutter. Det er mange løse tråder igjen når punktum er satt i siste setning, og det liker jeg ikke. Jeg foretrekker at trådene blir nøstet opp når boka avsluttes.  Det er selvfølgelig en mulighet for at det kommer en fortsettelse, selv om forlaget på sine sider ikke opplyser noe om det.

Jessie Burton er en britisk forfatter og skuespiller. Dette er hennes første roman, og boka er under utgivelse i 32 land.


Terningkast 4

søndag 21. september 2014

Jan Guillou : Mellan røtt och svart : Lydbok – ca 14 timer



Nazismen kommer

I denne tredje boka om brødrene Lauritzen fra Osterøy veksler handlingen mellom Berlin og Sverige. I lange sekvenser er det så kjedelig å høre på at jeg måtte trykke gjenta – gjenta – gjenta for å få med meg hva oppleseren sa. Det handler om oppbyggingen av nazismen, om vanskelige familieforhold, om å støtte hverandre og så handler det om penger og makt. Selvfølgelig. Tomas Bolme leser og det gjør han helt greit. Jeg tenkte ikke over at språket var svensk. 

Jeg bruker ikke tid på å skrive mer om selve boka, men jeg fikk lyst til dele et dikt med dere. Dette diktet leste jeg på barneskolen, i femte klasse. Da sto det ukjent forfatter under diktet, og jeg lærte meg det slik at jeg kunne gjenfortelle det i alle sammenhenger og sammenkomster der det var på sin plass med et slikt dikt. Her er det:

Sprinterne

Niggeren Owens sprinter
germanerne stuper sprengt.
Det blonde stadion undres,
og Føreren mørkner strengt.
Men tenkt da med trøst på alle
Jødiske kvinner og menn
Som sprang for livet i gaten
-dem nådde dere igjen.

Nordahl Grieg 1936


For ganske mange år siden fikk jeg heldigvis vite hvem den ukjente forfatteren var – og det var en av mine favorittdiktere.

fredag 19. september 2014

Lenge siden sist

Jeg har flyttet til Oslo og det kan virke som om blogginga mi lider på grunn av det. Nå skal jeg se om jeg klarer å kreere en oppsummering av hva jeg har lest siden sist.



Divergent av Veronica Roth: Pensumbok på Barnebokinstituttet. Jeg hadde nok ikke lest den hvis den ikke var pensum. Det er en dystopisk bok med den unge jente Beatrice som hovedkarakter. Handlingen er lagt til Chicago en gang i fremtiden, og menneskene er delt inn i fem fraksjoner. Innbyggerne må gjennom en test som bestemmer hvor de passer inn og de fleste glir rett inn i en fraksjon. Men selvfølgelig gjør ikke Beatrice det. Under testen løser hun oppgavene på en slik måte at det blir klart at hun er en divergent – en som kan tilpasse seg. Å være en divergent er uønsket, og hvis de som sitter med makta får vite at det finnes et divergent vil de prøve å drepe henne. Beatrice bestemmer seg for å forlate fraksjonen foreldrene er i, og dermed også den fraksjonen hun er oppvokst i.
Divergent er dyster, voldelig og mange ungdommer elsker den. Jeg føler at jeg har lest dette før – og det har jeg egentlig, for boka er en blanding av Hunger Games og Harry Potter og i disse seriene har jeg lest hver setning.


Jeg har også lest masse billedbøker for barn. Serielitteraturen tar stadig større jafs av bokmarkedet,  faktisk var 62 % av alle utgivelser for barn og ungdom i 2012 serielitteratur – det er voldsomt. En av bøkene for barn i alderen 2-4 år jeg har sett på var Lille Ting & Tung & Trang av Nhu Diep. En flott serie som med fine virkemidler viser forskjeller uten å problematisere.



Så har jeg lest Miniatyrmakeren av Jessie Burton. Har sendt anmeldelse til Altaposten. Er også akkurat ferdig med Primitive Pungdyr av Arne Svingen. Skal skrive anmeldelse på den også. Svingen er en aktuell forfatter for Alta og Finnmark siden han skal på Finnmark internasjonale litteraturfestival i november.

                                                        Kristin Maridal 

 Nå leser jeg Love deg aldri av Kristin Maridal. Maridal debuterer med denne boka som blant annet handler om oppvekst i et gruvesamfunn. Jeg er ganske betatt av boka – og har ikke bestemt meg for om jeg skal anmelde den på blogg eller i avisa. Men følger du med her er det en absolutt stor mulighet for at du får høre om Kristin Maridal igjen.



Jeg studerer flere forskjellige litteraturfag og føler meg så heldig og privilegert som har fantastiske lærere. En av mine heltinner er Cecilie Naper og hun underviser også på to av fagene mine. Jeg leser derfor Kvinner, lesning og fascinasjon – en bok basert på doktoravhandlingen hennes. Den er kjempeinteressant og litt sånn at tærne krølles av lykke….

Forrige helg var det tid for det årlige bokbloggtreffet og selv om treffet kun var lørdag kom Moshonista til Oslo allerede på torsdag og siden en av mine favorittaktiviteter er å drikke vin og være sammen med henne gledet jeg meg stort over tre dager med vin og skravling. Men høydepunktet var selvfølgelig bokbloggtreffet på lørdag med mingling, quiz og utdeling av den første Bokbloggprisen. Det ble en rørende seanse, der begge prisvinnerne var til stede, og det var flott å se og høre hvor viktig bokbloggerne er i mange forfatterskap. Vinneren i åpen klasse var Ruth Lillegraven med diktsamlingen Urd og i roman var det Agnes Ravatn som vant med Fugletribunalet.
Det er mange bloggere som har skrevet om bokbloggtreffet – jeg lenker til noen. Så er du interessert i detaljer fra treffet kan du trykke på lenkene.