mandag 24. juni 2013

Toril Moi : Språk og oppmerksomhet : Aschehoug – STEMMER – 93 sider /Bok fire i kvinne/mann prosjektet 2013


Dette er bok 4  i mitt 2013 prosjekt, der jeg leser sakprosa og noterer ned navn og kjønn, og så teller jeg etterpå.


Bok 2 var Bli best med mental  trening av Erik Bertrand Larsen. Boka lånte jeg på biblioteket og jeg rakk ikke å bli ferdig å lese før lånetiden var gått ut, og med lang kø på boka bestemte jeg meg for å levere den inn. Men jeg leste halvparten av boka – del 1 og der ble resultatet dette: Kvinner : 5, menn :76. 





Kvinner:

Virginia Woolf
Simone de Beauvoir
Iris Murdoch
Simone Weil
Cora Diamond
Ruth Klüger
Martha Nussbaum
Ane Farsethås
Vigdis Hjorth
Jane Austen
Zadie Smith
Synne Sørheim
Wenche Arntzen

Kvinner : 13

Menn:

Henry James
Anders Johansen
Ferdinand de Saussure
Wittgenstein
J. L. Austin
Stanley Cacell
Alex Rosenberg
Platon
Walter de la Mares
Ibsen
Rilke
E.M Forster
Thomas Pynchon
Derridas
Kristopher Schau
Torgeir Husby

Menn : 16

Hun hadde et mål med essayet:

Målet er å se det vanlige, og det hverdagslige med et nytt blikk: å bruke oppmerksomheten til å oppdage det som ligger i dagen, men som vi likevel overser. Målet er også å utvikle evnen til å gripe det vanskelige med virkeligheten, det vi ellers lett hopper over, det vi egentlig verken orker eller har lyst til å bruke oppmerksomhet på. Målet er å unngå å skape et skarpt skille mellom litteraturen, det dagligdagse og det politiske. Og ikke minst: målet er å øke tiltroen til språket, å få bukt med det utbredte skepsisen til språkets evne til å uttrykke noe virkelig.” – side 12

”Det motsatte av et ”oppmerksomt” språk er slett ikke et ”alminnelig” eller ”dagligdags” eller ”ulitterært språk”, men språk som brukes til å tilsløre virkeligheten. Byråkrater og akademikere utrykker seg dessverre ofte slik at vi som forsøker å begripe hva de sier havner i en hengemyr av ord som ikke betyr noenting, ord som bare har én oppgave, nemlig å få oss til å samtykke i noe vi faktisk ikke forstår. Dette er farlig for det intellektuelle livet, og enda farligere for demokratiet.” – side 14

”Å tale er å handle” – Side 24

”Ordene våre viser hvordan vi vurderer andre, samtidig som de gir andre materiale til å vurdere oss.” – Side 25

”Å være et moralsk responsivt menneske er å se virkeligheten med et rettferdig og kjærlig blikk. Dette blikket gjør det mulig å handle riktig i forhold til  andre. ( At enhver handling kan bli mislykket eller få utilsiktede konsekvenser ligger i ordets ”gramatikk”, i Wittgensteins forstand : det er en del av hva en handling er.) - - Side 48

”Men det er selvsagt ikke nødvendig å ha lest en eneste bok for å se på andre mennesker med den oppmerksomheten som Weil kaller kjærlig. For dette handler om en fundamental holdning til tilværelsen, ikke om å utstyre seg selv med den rette mengden litterær kapital.
Dermed er jeg også uenig i Marta Nussbaums tese om at vi nødvendigvis utvikler evnen til å ha medfølelse med andre ved å lese litteratur. Dette virker nedlatende i forhold til dem som ikke har utdanning, eller fritid, eller penger nok til å sette seg ned med en god bok. Dessuten er historien full av eksempler på at det ikke stemmer. Alle om hørt om konsentrasjonsleirkommandantene som dyrket Goethe og Schiller på fritiden. ” – Side 62

Dette var kjærkomment i mine ører, og det oppleves som viktig. Har de siste årene vært på mange kurs og arrangementer der leselyst har vært viktig – og der argumentet om medfølelse har vært viktig.

”Men i Norge tror vi ofte at å være snill er å lå være å si noe som kan oppfattes som kritikk. Men et unnvikende blikk gjør ikke den andre noen tjeneste. Den som aldri får høre sannheten, får heller aldri mulighet til å forholde seg til virkeligheten. ”– Side 69

Konklusjon: 13 kvinner og 16 menn. Et mye bedre resultat enn noen av de andre bøkene. Likevel er jeg skuffet. Dette essayet er den første utgivelsen i Aschehougs Stemmer. Stemmer skal være en arena for dagens samfunnsspørsmål, og foranledningen for utgivelsen av Stemmer er at det i 2013 er 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Det skal komme 12 bøker i Stemmer, fra 12 forskjellige kvinnestemmer.

Toril Moi er blant verdens ledende litteraturforskere og hun har skrevet mye om feminisme. Jeg var derfor ganske trygg på at hun ville bruke eksempler og trekke frem kvinner spesielt, og det er klart hun har gjort det i dette essayet – likevel er menn nevnt flere gang.

Som litteratur var dette veldig interessant og jeg har veldig sansen for Toril Moi. Liker måten hun skriver på og jeg liker det hun skriver. 

søndag 23. juni 2013

Arto Paasilinna : Adam og Eva – Lydbok, 6 timer og 13 minutt




Aatami og Eva på tur mot verdensherredømme

Den lystige men fattige småbedriftseieren Aatami Rymättylä har seks barn med tre forskjellige kvinner, og han bor ikke sammen med noen, verken barn eller kvinner. Den eldste sønnen er voksen og fungerer som grensevakt mellom Finland og Russland, mens de andre barna ser han en gang i året. Og da lar han helst de eldre passe de yngre.

Damene vil ha bidrag, og namsmannen truer med både konkurs og utkastelse. Aatami er smart, han har lenge hatt en drøm om å lage et superlett batteri, et slik batteri som vil forandre verden. På batterifabrikkens hans forsker han døgnet rundt, og det smeller rundt ørene hele tiden, det brenner og det eksploderer, og brannvesenet er lei av å kjøre til Tatermyra for å slukke brannene han starter. De bestemmer at de ikke vil mer. Så en dag brenner hele verkstedet hans ned, og han sitter ruinert igjen. Hvis det ikke var for at han nylig hadde hatt et gjennomslag i batteriforskningen sin, og hadde vært så forutseende at han hadde lagret batteriene på kroppen. Han får en advokat, den alkoholiserte Eva, og hun ser snart verdien i både Aatami og batteriene. Gnske snart er både Aatami og Eva på tur mot verdensherredømme.

Fint lest av Kyrre Haugen Bakke. Koselig og underholdende bok. 

Kjedelige bokhyller?

Ikke hos denne mannen;


http://davidblazquez.com/Sitio_web/PHOTOGRAPHER.html

Det var i denne inspirerende bloggposten jeg fant dette bildet. Ta gjerne en titt du også - mange fiffige løsninger, og kun en med nakne mennesker.

Det er ikke noe som heter Finnskogtrilogien! Det er kommet ut fire bøker!

Nå kommer et lite hysterisk utbrudd fra det høye nord. Jeg kjenner at det norske folk må opplyses om at det er feil å snakke om Finnskogtrilogien, og selv durkdrevne lesere i ulike lesefora både her og der snakker om Finnskogtrilogien til Britt Karin Larsen.

I bøkene fra Finnskogen, der Lina og Taneli er hovedpersonene er det kommet ut 4 - fire - 4 fantastiske og vidunderlige bøker. Jeg har ikke anmeldt bok 1 og 2 - bare omtalt dem i fornøyde vendinger. Bok 3 er anmeldt her på bloggen, mens bok 4 er anmeldt både her og i Altaposten.

Bok 1: Det vokser et tre i Möstamegg

Bok 2 : Himmelbjørnens skog

Bok 3 : Som steinen skinner

Bok 4: Før snøen kommer

Bok 1-3 ble nylig utgitt som storpocket hos Cappelen, men det betyr ikke at det er en trilogi. Den fjerde boka er den beste - så gå ikke glipp av den alle dere som koser dere med historien fra grensetraktene mellom Finland og Norge.

Her er noen utdrag av anmeldelser av Før snøen kommer, sakset rett ut fra forlaget sine sider:

Finnskogens monument

"Alt skildret i et nydelig språk med sprelsk levende karakterer og flotte naturskildringer. Forfatteren imponerer med sine kunnskaper om samspillet mellom planter, folk og dyr. Historiske romanserier blir ikke stort bedre enn denne."
Terningkast 6 Berit Kobro, VG

Helt vidunderlig

"Britt Karin Larsen har en helt spesiell måte å skrive på. Hun må ha spasert gjennom skogen mens hun noterte ned inntrykk av lyd, lukter og sanser og på en eller annen mystisk måte klarer hun å formidle stemningen så levende og så nært at det er som om alt sammen har skjedd (...) Vakkert, spørrende og nært alt levende."
Terningkast 6 Solgunn Solli, Altaposten

Storslått!

"Det er blitt storslått litteratur, også etter internasjonal målestokk"
"Dette er topp!"
"Det er som en rus du bare vil skal vare og vare."
Cathrine Krøger, Dagbladet

Varm og intens

"Det er imponerende hvordan Britt Karin Larsen klarer å beholde både intensiteten og den veldige bredden i Finnskog-serien.(...)  Dette er fortsatt romaner helt i toppklasse."
Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad
"Britt Karin Larsen har no skrive den fjerde romanen i serien om folket på Finnskogen, og ho har gjort det med djup innleving og forståing, i djerve skildringar av så vel brutal lagnad som magisk og mystisk samkjensle med naturen."
Odd W. Surén, Dag og Tid

Britt Karin Larsen held høgden i den fjerde romanen frå Finnskogen

"Forfattaren kombinerer stor kunnskap, innleving og forteljekunst. Finnskogenromanane  til Britt Karin Larsen er av dei sterkaste drammane samtidslitteraturen har å by på."
Marta Norheim, NRK P2

torsdag 20. juni 2013

Sollaug Sárgon : Gå opp gjengrodd sti – Idut, 38 sider

Publisert i Altaposten 20. juni 2013




Kautokeinoforfatter nominert til Nordisk råds litteraturpris 2013

Sollaug Sárgon (1965) debuterte i 2010 med diktsamlingen Savvon bálgáid luottastit. Etter at den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2013 er den nå kommet i norsk språkdrakt. Det er Laila Stien og Mikkel A. Gaup som har gjendiktet samlingen til norsk.

Tekstene er enkle, men ikke naivistiske og de smyger seg under huden på leseren. Jeg har lest flere av årets nominerte og syns ikke denne utgivelsen står tilbake for noen av dem.

Som i mange andre diktsamlinger fra samiske forfattere har naturen fått hovedfokus også her. Sárgon tegner enkle bilder av en natur og et landskap som er kjent for oss som bor oppe i nord. Det er en gjennomgående tone av vemod og forgangen tid, men ikke nostalgisk eller melankolsk – mer erkjennende. Det vises til en tid som har vært, til mennesker som har levd og alt er gjort i et enkelt språk uten for mange metaforer. Flere av diktene har et erotisk preg, men så subtilt skrevet er det at du må ha noen år på baken før du skjønner akkurat det.

Gå opp gjengrodd sti er en velkomponert diktsamling som følger naturens rytme, både i tekst og i komposisjon.

Terningkast 5 

lørdag 8. juni 2013

Harry Mathews : Landlig kokekunst fra det sentrale Frankrike: Stek av utbenet, rullet, fylt lammebog (farce double) : Flammesingel nr. 111 - 26 sider


Uunnværlig for deg som vil lage en perfekt farce double 

Kanskje du ikke kjenner til den franske spesialiteten farce double? Det gjorde ikke jeg heller før jeg leste denne miniutgaven av en kokebok. Farce double er en rett som helst bør lages av en hel landsby, der klagende gutter, gjetere, gamle kvinner, munker, slaktere og bønder har stor betydning.Jeg gir her noen eksempler:

- Lammebogen må kjøpes hos slaketer, og den må vies spesiell oppmerksomhet.

-Skinnet må holdes inntakt, hvis ikke rynker kjøttet seg.

- Marinaden består av 2 liter hvitvin, 2 liter olivenolje, en rekke håndfuller med ulike krydder, som helst gjeterne bør ha sanket inn når de kom ned fra fjellet om høsten. Har du glemt å be gjeterne dine om dette, må du improvisere!

-Og har du ikke et trau som dekker lammet helt må du bruke badekaret. Der skal lammet ligge i 6 dager før du fyller det med fiskeboller som du har laget av en fisk som bare finnes i Frankrike, men du kan hvis du er virkelig dyktig bruke abbor - men da er det enormt viktig at fisken ikke er fanget mer enn 36 timer før. Så kommer masse dill og dall og alt skulle egentlig vært gjort før - men spiller det noen rolle når du sikkert ikke kan lage denne retten fordi du nok ikke har en spesialutgravd kjeller? Altså en kjeller som er laget spesielt for å lagre den tykkeste fløten som du bare får tak i hvis du selv eier kua og har gitt den kjærlighet og urter og stelt den etter alle kunstens regler? Nei -skjønte jeg det ikke  - DU kan ikke lage farce double!

Egentlig er dette en bok som MÅ leses. Den er fornøyelig, og underfundig. Her kommer et eksempel fra når fiskefyllet skal på plass i lammet:

"Selv de fingerferdige og fingerbøllutrustede kvinnene i La Tour Lambert har vansker med dette. I sitt flombelyste hjørne av festgrotten sitter de omgitt av et anselig kor av klagende gutter, hvis eneste oppgave er å forvanske kvinnenes forøk på å nå en tilstand av absolutt og vedvarende konsentrasjon. Selv om mirakelet alltid inntreffer, er det ikke desto mindre et mirakel."

fredag 7. juni 2013

Alyson Richman : Hele livet på en dag : Cappelen Damm, 303 sider



Grusomt og nydelig - Publisert i Altaposten 7. juni 2013

Tre sider ut i romanen kjente jeg at nakkehårene reiste seg, og jeg skjønte at dette kom til å bli en god leseopplevelse.  

Josef er enkemann, bosatt i New York.  Barnebarnet skal gifte seg og i bryllupet hilser han på bestemoren til barnebarnets utkårede. Da han møter blikket hennes føler han seg kastet mer enn seksti år bakover i tiden. Han tror han hilser på et spøkelse, og ber henne brette opp ermet. Da hun motvillig viser frem armen og han ser seks tatoverte tall sier han : ”Lenka, det er meg, Josef. Ektemannen din.” 

Slik starter denne nydelige romanen der vi følger historien om Lenka og Josef, fortalte med stemmene til begge.

Krigsutbruddet

Hovedpersonene er jøder som vokste opp i Praha før andre verdenskrig. De forelsket seg og giftet seg i all hast. Det begynte å bli farlig å være jøde i Europa, og faren til Josef ordnet utreisepapirer til familien slik at de kunne reise til USA, men for at Lenka skal få være med må hun være gift med Josef.

Lenka ville ikke dra  fra foreldrene sine og lillesøsteren, og Josef dro alene. Dermed ble de splittet.

Lenka og familien ble sendt til Terezin. Terezin var en konsentrasjonsleir, men ikke av de verste. Selv om 32 000 mennesker døde i leiren i løpet av krigen, var muligheten til å overleve oppholdet langt større enn hvis man havnet i Auschwitz eller i Sachsenhausen. Lenka var kunstner, og i Terezin ble kunstnerne behandlet bedre enn andre fanger.

Josef  bosatte seg i New York og utdannet seg til lege. Han giftet seg med Amalia, en  jødisk kvinne fra Østerrike som reiste alene til USA, og som alltid var sterkt preget av savnet etter familien.

Riktige valg?

Kontrasten mellom Lenka og Amalia er interessant. Lenka som blir i Europa, selv om  hun elsker Josef og er nygift. Hun velger familien og skal komme til å lide grusomme tap.  Amalia som forlater sin familie og hun velger friheten. Men ble hun fri? Hvem tok egentlig det riktige valget? Ville Lenka blitt lykkeligere hvis hun hadde blitt med Josef til New York? Og ville Amalie blitt lykkeligere hvis hun ikke hadde emigrert?

Troverdig historie

Jeg tror på historien, og det er lett å bli glad i Lenka og Josef. De er sympatiske og er skildret som ekte mennesker. Kanskje ikke så rart siden forfatteren har funnet inspirasjon fra virkelige hendelser, og fra personer som har levd og opplevd det som er beskrevet i boka. Lenkas historie er inspirert av Dina Gottliebová, en kunststudent fra Praha som malte postkort i Terezin og som  reise til USA rett etter frigjøringen. Dina døde i 2009.

Hele livet på en dag er en bok jeg ikke klarte å legge fra meg før siste side var lest. Slike bøker er som uventede gaver og jeg kjenner et lite stikk av misunnelse til deg som skal lese den for første gang. Gled deg!

Terningkast 6                                                                                                               

Norsk Litteraturfestival på Lillehammer 2013




Min første litteraturfestival på Lillehammer var også mitt første besøk i den vakre byen. Jeg kom med toget onsdag formiddag, etter å ha reist fra Alta klokka 07.00. Jeg sjanglet meg trøtt oppover bakkene til hotellet og kjente meg overstrømmende takknemlig for å få sjekke inn noen timer før ordinær innsjekk. Takk til deg i resepsjonen på Radisson! Jeg sov noen timer, og gikk så ned til byen. Jeg kjente ikke noen, men byen var full av kjente likevel – bokelskere! Tok meg en liten matbil på den fine plassen; Lykkelige verden før jeg gikk bort på Cafe Stift og kjøpte meg et glass med vin. En gammel lenestol var ledig, og den tok jeg beslag i for kvelden.

                                            Noen som ser hvor Vigdis er?

Anita fra artemisiasverden skulle komme på festival og jeg skulle treffe henne for første gang. Det skulle skje på Cafe Stift. Men det var så fullt, og da Anita kom var det ikke mulig å skaffe sitteplasser, så hun dro til parken for å høre krimforfattere snakke, mens jeg satt dypt i en lenestol og koste meg med stolte stev. Ingelin Røssland, Vigdis Hjorth og Cecilie Løveid var invitert og hadde tatt utfordringen om å lage tekster til stev – tekster som kunne presentere et moderne blikk på kvinnen. I programmet sto det at det kunne bli frekt, ærlig og morsomt. Og det ble det. Folkemusikerne Tone Tomtveit, Øyunn Romtveit, Mari Dølven og Camilla Granlien framførte tradisjonelle stev og i tillegg fremførte de stevene til Løveid, Hjorth og Røssland. Det ble veldig bra. Røsslands stev finner du HER. Og her er bidraget fra Vigdis Hjorth. Jeg har kopiert teksten fra Dagbladet.no

Da stevkvelden var ferdig oppdaget jeg at det var kommet inn en melding fra Anita – og hun satt på yttersiden og ventet på meg. Selv om vi ikke hadde truffet hverandre før var det som å treffe en gammel bekjent – sånn kan det være med bokbloggere. Vi spaserte litt rundt omkring før vi endte opp med å spise en sen middag på Peppes. Der skravlet vi så lenge at vi holdt på å komme for sent til arrangementet i Tolvte time i Lillehammer kirke. Det var Aina Basso og Liv Helene Willumsen  som sammen med Jon Ewo snakket om heksebrenningene i Finnmark på 1600- tallet.

Det ble tidligere på dagen klart at Aina Basso sin bok; Inn i Elden var nominert til Nordisk råds litteraturpris for barn og ungdom.



Dansere fra Lillehammer og Gjøvik dansesenter opptrådte for oss, og det var veldig stemningsfullt og vakkert. Bildene er det Anita som tok – takk for lånet!



Jeg må jo benytte anledningen til å mimre om da jeg intervjuet Aina Basso på hurtigruta og vi snakket selvfølgelig om Inn i Elden.

Torsdag begynte det offisielle programmet. Jeg var deltaker på Norsk Kritikerlag sitt seminar  med tema kritisk ansvar. Åpningsforedraget var det Kaja Schjerven Mollerin som holdt, og hun pratet rundt kritikk som løfter frem og åpner opp, heller enn å plukke fra hverandre og rive ned. Hele foredraget ligger her.

Så var det en pause en time – den brukte jeg til å få med meg forfattermøte på Cafe Stift. Peter Franziskus Strassegger og Heidi Marie Kriznik snakket med Anne Otherholm. Det var en fin samtale, selv om jeg syns Oterholm tok alt for stor plass. Jeg ble mest nysgjerrig på Kriznik og lastet ned boka hennes på ebokbib mens jeg satt og hørte på. Den skal jeg prøve å få lest så snart som mulig.

Så var det klart for neste foredrag – nå en svensk kritiker, oversetter og kulturredaktør. Og hva skal jeg si om dette da….uten å bli usaklig? Nei, jeg skal ikke si så mye annet enn at det var nye perspektiver, spennende perspektiver, og ganske lærerikt. Jeg støtter meg nok likevel til Mona Høvring som i sin oppsummering av seminaret mente at pausene til John Swedenmark var det beste. Og selvfølgelig kommentarene og diskusjonene i etterkant. Der f.eks Jo Eggen hevdet at Sofi Oksanen er en elendig forfatter, og at det er høyresiden som pusher henne frem. Hørt på makan!  Her er lenken til foredraget til Swedenmark.

Neste foredrag; Engasjementets nødvendighet, engasjementets pris :Forfatter og kritiker Espen Stueland i samtale med kritiker Margunn Vikingstad snakket om hvordan balansen mellom det kunstneriske og det politiske veies. Stueland etterlyste et sterkere økologisk engasjement blant kritikerne og pressen generelt. Her er lenken til det foredraget.

Og så var dagens program unnagjort. Jeg gikk til hytta, lot en passe kjent forfatter jeg skulle dele rom med stå ute i torden og lyn mens jeg var i dusjen med låst dør – nektet å ta noe ansvar for forsmedeligheten, men hun var grei og det gikk seg til – tok på meg kjole og hoppet i taxi med den mer eller mindre berømte forfatteren og så traff jeg Silje! Silje er altså så hyggelig, ja riktig ei grepa jente, og vi fikk skylt ned noen alkoholenheter før vi sjanglet oss videre til festmiddag. En riktig så trivelig festmiddag. Der fikk jeg meg noen nye venner – hurra! – og jeg ble invitert med på kviss! Vi visste jo alle at Dag Solstad med sitt toppa lag kom til å vinne, men det er lov å være med – og vi kom på en hedelig 11. plass. Jeg tror det var 30 lag med, så det er jeg ganske godt fornøyd med.


                                                   Silje og meg - Petra er fotograf

Men morsomt var det på kviss og jeg sørget for pornopoengene – for ingen av de andre på laget kunne titlene på fifty shades trilogien, men det kunne jo jeg. Og så kunne jeg litt annet som de andre ikke kunne – og så kunne de andre en god del som jeg ikke kunne  - og dermed var vi alle ganske fornøyde. Jeg gikk hjem til hytta sammen med en av mine nye og hyggelige venner, og jeg tror vi snakket om litteraturformidling og naturvern, men jeg er ikke helt sikker.

Fredag var det tidlig frokost, før jeg gikk ned til Lillehammer sentrum. Dagens første foredrag ble det beste foredraget under hele festivalen. Det var Tone Selboe, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo som snakket om Camilla Collett som litteraturkritiker. Avslutningen var så god at jeg fikk ståpels på ryggen. Og det var det visst mange andre også som fikk – folk reiste seg i salen og klappet– og det var klokka 11 en fredag formiddag! Strålende! Så var det tid for Audun Lindholm, redaktør i Vagant. Han skulle prate om tidsskriftets historie og hvem/hva/hvorfor – og det gjorde han helt greit. Som avslutning var det panelsamtale med Espen Stueland, Kaja Scherven Mollerin, John Swedenmark og Jon Rognlien var ordstyrer.

Jeg hørte foredraget, fant ut at jeg ville til Oslo – tok kofferten min og gikk på toget!

Så var jeg i Oslo noen dager, hjalp Torunn litt med flytting fra gamlebyen til Grünerløkka, sov, hørte på konserter, og tok fly hjem søndag formiddag. Og nå er det bare noen dager til jeg skal på ny tur – Cinque Terre!


                                          Fotograf; Wenche Fuglseth Spjelkavik

søndag 2. juni 2013

Skrivetips fra John Steinbeck



Dette og 29 andre tips finner du HER. 

Jeg har vært på Lillehammer på festival - rapport kommer snart. Men nå er jeg mest fornøyd med å være hjemme i vakre Alta, og snart skal jeg ut på tur med hundene.

lørdag 1. juni 2013

Ingelin Røssland har skrevet et fantastisk stev!

Ingelin Røssland - «Kropp»

Alt dette maset om kvinnekroppen 
Er det kje nok me har vett i toppen? 
om me er feite, for små for smal 
ja, uansett så gjer det oss gal. 

No er eg drittlei av all barbering 
napping av bryn og tannregulering 
Av alle krava har eg fått nok 
no vil eg elska og spela rock. 

Ekte kvinnfolk har hår på musa 
ein grepa rufs har dei ned i trusa 
Og gjer det mannfolka redd og små 
så får dei klara seg utan stå.


Dette stevet ble urfremført på den hyggelige kafeen Stift onsdag 29. mai 2013 under litteraturfestivalen på Lillehammer. Først leste Ingelin teksten før det ble stevet. Det var fullt hus, stormende jubel og høy latterfaktor. 

Vigdis Hjorth og Cecilie Løveid  var også invitert og i linken under kan du se Vigdis i fri utfoldelse, bra det også!

http://www.dbtv.no/?vid=2418657429001