Gå til hovedinnhold

Helene Uri : Rydde ut – Gyldendal, 259 sider


Publisert i Altaposten 4. oktober 2013 



Kan store mengder sølvtøy virkelig fordrive skam?

Den kjente forfatteren og professoren Helene Uri har skrevet en bok som angivelig handler om Finnmark. Uri fikk nylig vite at hennes farfar kom fra Bismervik på Sørøya,  og at hans far, altså forfatterens oldefar, var sjøsame. Uri har lyst til å skrive om Finnmark, og hun lager en hovedperson  som hun døper Ellinor, og lar henne jobbe med samisk språk i en ikke navngitt by i Finnmark.

Dette er grunnrisset i romanen. Uproblematisk, kanskje. Men så dør forfatterens mor, og Helene Uri som har lovet sin venninne å aldri skrive om seg selv, bryter dessverre dette løftet og fletter hovedpersonens opplevelser  sammen med egne opplevelser, og gjør med dette Rydde ut til en sammensurium av en roman.  Boka er både fiksjon og selvbiografi, og for en leser som vanligvis skyr selvbiografier liker jeg dårlig denne sammenblandingen.

Ellinor, hovedpersonen i fiksjonen og Helene Uri, hovedpersonen i selvbiografien er beskrevet så likt, og har så mange felles referanser at det blir uryddig, kjedelig og fantasiløst.

Snobbete

Leseren skal vite at selv om det en gang fantes en oldefar i Finnmark, en sjøsame, så er det langt unna den virkeligheten Helene Uri selv har vokst opp i. For hun kommer fra en familie med titler, fine møbler og mengder med sølvtøy.

Det som ga meg størst problem var følelsen av at forfatteren var nødt til å fortelle leserne for en fin familie hun stammer fra. Hun overlesser oss med informasjon fra morens side av familien, i en bok som hun vil skal handle om farens side av familien. Men for meg virker det som om det må dyttes på med fine ting, fine titler og mengder med sølvtøy før vi kan bevege oss nordover mot Bismervik.

Skam

Kan hende er jeg skuffet over denne romanen fordi jeg hadde forventet å lese om en kjent forfatters jakt etter samiske aner, og det jeg opplever å få servert er en kjent forfatters forsøk på å skjule skamfølelsen fordi hun har samiske aner. Eller er jeg for streng? Fordi jeg er finnmarking med både sjøsamisk og kvensk blod og med null interesse for sølvtøy,  kan det hende jeg ikke klarte å lese denne boka med all den kjærlighet og romslighet som den kanskje hadde fortjent.

Jeg ser nemlig at boka også har gode kvaliteter. Det er tøft av Helene Uri å vise frem sin sårbarhet og sin sorg etter morens død, og selvfølgelig er språket godt. De ville ikke vært en Helene Uri roman hvis så ikke var tilfelle.

Terningkast 4 

Kommentarer

  1. Interessant omtale. Jeg har et ambivalent forhold til hele romanen, enda jeg ikke har lest den ennå. Jeg har imidlertid lest mye om den, og tror den skal få stå i hylla enn sålenge. Ferdigleste nettopp En dåre fri av Beate Grimsrud og det var den beste selvbiografiske romanen jeg noensinne har lest. Noe sier meg at jeg skal drøye det lenge før jeg leser min neste, for Grimsrud's bok kan jeg leve lenge på. Fine helgen til deg :o)

    SvarSlett
    Svar
    1. En dåre fri er fantastisk. Husker jeg leste den på 5 timer - hentet meg verken vått eller tørt som vi sier her i Finnmark :-) God helg til deg også!

      Slett
  2. Hm, jeg har tenkt å lese denne, selv om både du og Line , sikkert helt berettetiget, har deres innvendinger,,
    men det blir sikkert ikke før en god stund fremover.. God helg.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, du må lese og så får vi se hva du syns. Har ikke lest Line sin anmeldelse, men det må jeg gjøre skjønner jeg - spesielt hvis hun også hadde innvendinger. God helg til deg også i Sør-Amerika :-)

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!

Klassisk fortrengning?
Sist uke ble det kjent at Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for Arv og Miljø, en bok som Vigdis Hjorth de siste tjue årene har skrevet mange versjoner av, med litt endring i kronologi og navn på persongalleri, men jeg vil hevde at rundt halvparten av Arv og Miljø finner du i Tredje person entall fra 2008, Hva er det med mor fra 2000 og med Hånden på hjertet fra 1989. Arv og miljø skiller seg ut fra Tredje person entall med at hovedpersonen sier høyt at det er begått overgrep, i de andre bøkene er dette mer vagt. Jeg gratulerer Vigdis Hjorth med prisen, hun skriver som alltid godt, men jeg la merke til at hun i anledning prisutdelingen igjen insisterer på at hun ikke skriver selvbiografisk og ikke forstår hvorfor noen kan tro noe slikt. Jeg finner det mer enn merkelig at Vigdis Hjorth ikke skjønner hvorfor noen ikke klarer å lese mange av bøkene hennes uten å lese selvbiografisk. Kunnskapen vi har om forfatteren Vigdis Hjorth har vi jo fra henne selv. Hun har i…

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…