Gå til hovedinnhold

Mona Høvring : Venterommet i Atlanteren – Oktober, 118 sider




En stor liten overraskelse - Publisert i Altaposten tirsdag 19. februar  2013

Allerede ved de første setningene skjønte jeg at dette kom til å bli en ”krølle tærne i fryd bok”!

”Tanta mi blei begravd på en mandag. Jeg var full og mismodig, men min sjabre tilstand skyldtes verken sorg eller savn, for den døde hadde aldri stått meg særlig nær, dessuten rakk hun å passere åtti før hun ga seg, man kan jo ikke forlange å leve evig heller.
Jeg hadde drukket en del før jeg dro til kirka, jeg skulle tross alt møte slekta, med alt hva det innebærer av besvær og engstelser……….)”

Hovedpersonen er 25 år gamle Olivia. Hun jobber på et smelteverk,  en jobb hun liker, men som gjør henne syk. Hun er trøtt, hun føler seg skitten og hun drømmer om vann. Lindringen kommer ofte i form av å vaske hender, men det beste er å ta seg et skikkelig bad.

Historien starter i kirka med begravelsen av den døde tanta, og etter jordfestelsen drar familien til et hotell for å ha minnesamvær. Olivia føler seg dårlig og går på toalettet der hun blir sittende i en bås etter å ha kastet opp. En kvinne Olivia ikke kjenner kikker under avlukket og spør om hun trenger hjelp. Slik kommer Belinda, eller Bé som hun foretrekker å bli kalt, inn i romanen. Det oppstår en kontakt mellom Bé og Olivia, og dette første møtet på dametoalettet blir starten på et spesielt forhold.

Olivia er ikke akkurat bortskjemt med at noen tar vare på henne.

”Mora mi var ikke interessert i nære familierelasjoner, og heller ikke barn. Opp gjennom åra fikk jeg gå en god del på sjølstyr, mens hun var opptatt med sitt.”

Betegnende for forholdet til mora er dette eksemplet fra når Olivia ser på neglelakken sin:

”Kvaliteten var kjip, den var tynn i konsistensen, men fargen var uimotståelig, mora mi syntes den var horribel, det var et godt kjøp.”

Olivia arver et hus i Reykjavik etter tanta, og hun ønsker å ha med seg Bè over Atlanteren. Om Bé ble med – ja, det får du vite hvis du leser boka!

Å lese denne lille store romanen var som å lese 118 sider med poesi. Og likevel er dette en roman som rommer mer enn monstrøse verk på hundrevis av sider. Hvert ord, hvert tegn virker gjennomtenkt og jeg kunne ha tatt hver eneste setning frem, viftet med den og sagt: ”Se så fin den er”!

Venterommet i Atlanteren er nominert til Ungdommens kritikerpris 2012/ 2013 og er Høvrings andre roman.

Terningkast 5


Kommentarer

  1. Høres ut som en liten perle, jeg bestiller med en gang :)

    SvarSlett
  2. Det er lite om noe som er mer tilfredsstillende en ei lita flis som gjør større inntrykk enn alskens mursteiner.

    Tittel og forfatter er herved lagret på min mentale harddisk :)

    SvarSlett
  3. Kjempefin omtale, helt enig med Ellikken om at "Mursteiner" på 150 sider er fantastiske.

    SvarSlett
  4. Ah - denne skal jeg lese. Du
    formidler veldig inspirerende!

    Jeg ble også fascinert av ditt mann-/kvinneprosjekt, så nå følger jeg deg via facebook for å være sikker på at jeg ikke går glipp av noe :-)

    Pludrehanneklem

    SvarSlett
  5. Elikken: Så fint :-)

    Linnformasjon : :-)

    Hanne : Tusen takk, smile, smilie, smile og takker ekstra stort :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…