Gå til hovedinnhold

Helgetur til Bingis





Midt på finnmarksvidda, mellom Masi og Kautokeino ligger en nedlagt fjellstue. Den gamle veien mellom Alta og Kautokeino går rett forbi fjellstua, så har du god bil og ikke er redd for humper og utfordringer kan du kjøre dit på sommeren. Men de fleste sykler eller går dit. Det er ca 20 kilometer fra veien – både hvis du kommer fra Kautokeino og hvis du starter fra Alta.

Om vinteren kan man kjøre med skuter, og da må man ta den lange løypa på 20 kilometer, eller gjøre som oss, ta den korte løypa over vann og myrer på ski. Kortløpya er på nøyaktig 8.5 kilometer, med en ganske bratt stigning til å begynne med, og deretter er det bare kos de neste 8 km.

Sist helg var jeg på Bingis for første gang i mitt liv. Pål, Rita, Bjørn og jeg dro oppover – ikke akkurat i samla flokk, vi hadde hundene med og det er alltid litt styr med det, så vi ble enige om å møtes på fjellstua.

Det var helt stille og veldig langt til andre mennesker. Deilig! Med tradisjonell arbeidsfordeling ordnet mennene med ved og vann mens Rita og jeg drakk rødvin og skravlet. Vi spiste en nydelig wok og spilte Trivial og da var jeg så veldig fornøyd, for det var jenter mot gutter og Rita og jeg vant! Jeg hadde ikke med meg en eneste bok og savnet det ikke et sekund. 

Tok noen bilder som jeg deler med dere. Det er lærerlaget i Alta som eier Bingis, og all leie må skje gjennom dem.







Kommentarer

  1. Å jøss så pent det var der! Har kun vært i Kautokeino, Karasjok, Tana Bru på sommerstid og fluefisket. Nå fristet det å komme oppover på vinterstid med langrennski! :o)

    SvarSlett
  2. Digge, digge, digger
    , alt utenom den skituren.
    Jeg måtte brukt truger og hadde sikkert ikke vært fremme før neste tirsdag!

    SvarSlett
  3. Marianne : Du er jo skikkelig bereist i Finnmark. Imponert! Det er så mange som aldri hør vært nord for Trondheim.
    Du får ta deg en tur - vidda ligger her, nydelig, hvit og veldig kald :-) I dag er det minus 20 i Masi.

    Ingalill : Jeg har elendig balanse, og ramler hele tiden. Andre, det vil si, de fleste jeg drar på tur med kan ha ski med stålkanter - det kan ikke jeg bruke, for jeg ramler på skiene, kjører skiene i hundene, og ligger stort sett vridd over en ski eller en hund mens jeg
    a) enten tenker at dette er jammen meg karakteroppbyggende
    eller
    b)brøler at fins det ikke gammeldagsa rottefellebindinger mer, det er jo for faen helt umulig å få av/på seg de jævla skian, og dessuten har æ ondt!!!!

    Så jeg skjønner trugeønsket!!

    SvarSlett
  4. HAHA - herlig det ikke kun er meg som ønsker rottene tilbake. De var da så SYKT mye enklere å få av og på! Problemet ble imidlertid oppkjørte løyper, som ble så smale etterhvert at bindingene tok borti uansett hvordan man gikk.. Hurra for framskrittet?
    Stålkanter har jeg fullstendig skrekk for. Fuglehunden min ble påkjørt av en skiløper ut av kontrollen engang på 90-tallet. Vi måtte bære ham hjem til hytta og kjøre ham til dyrlegen. Poten hadde fått et gedigent KUTT. Hund+stålkanter=no good!
    Når det gjelder Finnmark så er det sambo fra Irland(!) som har fått meg dit. Fly til Alta for så å ta leiebilen fatt. Bodde i telt langs vei-/elvekantene og har vært på kryss og tvers i fylket. Fantastisk flott! -20 er imidlertid i noe drøyeste laget, men med sol så kan det (kanskje) gå :-)

    SvarSlett
  5. Marianne: Når det gjelder de som bruker ski med tålkanter men de går med hunder - så syns jeg det er ubegripelig. Kjenner folk som sverger til stålkanter når de er på fjellet, og de har alltid med seg nål og tråd for å sy skadene som hundene får etter kantene.

    Minus 20 og sol er egentlig helt perfekt, så lenge man ikke ligger på fjellet i telt :-), eller langs vei og elvekanter :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…