fredag 26. oktober 2012

Ingvar Ambjørnsen : Natten drømmer om dagen – Cappelen Damm, 327 sider




Kjent stoff fra Ambjørnsen - Publisert i Altaposten 26. oktober 2012

Det handler om Sune, en voksen norsk mann som finner ro og trygghet i skogen. Sune har sine faste plasser, sine berghyller og sine hytter han hviler på og i, mens livet på yttersiden ikke er viktig. Sune har gått fra noen – både en kvinne og noen barn, og disse har han gått fra mange ganger tidligere. Han går i et landskap der han kjenner andre som vandrer, og han har faste hus og faste hytter han drar innom for å få tak i mat og klær.

Sune er en hyggelig fyr, han gjør ingen fortred – så lenge han får være i fred. Han treffer en broket gruppe mennesker under vandringene sine, men felles for de fleste er at de foretrekker at politiet og myndighetene holder seg en stykke unna. Det er ikke mange som er direkte slemme, men en tjeneste er en annen verdt, og det vet Sune bedre enn noen andre.

En dag skal alt forandre seg for vår helt. Han har brutt seg inn i en hytte og det er en fryktelig storm ute. Det lyner og tordner og han hører at det er noen som trykker seg mot hytteveggen. Han regner med at det er dyr – det har han opplevd før. Men plutselig står det en kvinne i døra, en asiatisk kvinne med store sår på hendene og med et uttrykk av ren skrekk i ansiktet. Da havner den frihetssøkende og frihetslengtende mannen i et voldsomt dilemma. Skal han bli på hytta og hjelpe henne, eller skal han dra sin vei?

Ingvar Ambjørnsen er en forfatter jeg har fulgt fra jeg var tenåring. Han har alltid skrevet rått og ærlig, og ganske tett opp til egne erfaringer. Han sa i et intervju i forbindelse med lanseringen av denne boka at Sune gjør mye at det han selv ikke lenger kan gjøre. Jeg tror at den godeste Ingvar Ambjørnsen har kost seg mer eller mindre sammenhengende når han har diktet opp denne antihelten som går alene i skogene, røyer litt hasj, spiser litt fleinsopp og knuller de fleste frodige damer som kommer i hans vei.

Språket er vakkert, enkelte passasjer er nesten som et langt dikt. Som så ofte før løfter Ambjørnsen frem en liten flik av samfunnets skyggeside, og han har gjort det så ofte og så insisterende at jeg tenker at det er hans litterære hovedprosjekt.

Slutten er åpen, og spennende som en krimbok, så jeg regner med at bok to om Sune kommer ganske snart.

Terningkast 5

torsdag 25. oktober 2012

Willy Brandt-prisen 2012 er tildelt Ingvar Ambjørnsen


Ingvar Ambjørnsen får prisen for sin innsats for å gjøre norske forhold kjent for et bredere tysk publikum og sitt arbeid for å gjøre tyske forhold og tysk dagligliv kjent i Norge.


Gratulerer så masse til en av mine favorittforfattere! Og her kan jeg glede mine lesere med et klipp fra en fransk oppsetning av Elling!



Solgunn Solli: Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Bloggurat.

Jeg har plassert min blogg i Altanorske bloggkart!

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

tirsdag 23. oktober 2012

Ønsker du å jobbe frivillig på bokbuss i Malawi eller Zambia?

Satt og leste i et reisemagasin og da kom jeg over en artikkel som handlet om frivillighetsarbeid i Afrika og Sør-Amerika. Organisasjonen VentureCo organiserer ulike bistandsjobber kombindert med reise og opplevelser - ja takk begge deler sier nå jeg! Her er mer informasjon om hvordan og hva i forhold til bokbusstilbudet.

                               Bildet har jeg hentet fra hjemmesiden til VentureCo.

søndag 21. oktober 2012

Når makt blir misbrukt

Bare for å si det helt først. Det er galt å slå! Jeg mener det! Helt sant! Men likevel - hvis jeg en eller annen gang må velge mellom Aslak Nore og Simen Sætre - så velger jeg Aslak Nore. Uten tvil! For det er også galt å mobbe - og å være så misunnelig at man mister gangsynet teller vel ikke som brukbar unnskyldning?

Kjenner du ikke saken? Eller var du kanskje der selv? Jeg opplyser i sladderens og forferdelsens lys:

Aslak Nore ga i 2009 ut boka Ekstremistan. Morgenbladets journalist Simen Sætre skulle samtale med Nore om boka på litteraturhuset. Simen Sætre mobbet, trakasserte, æreskjelte Nore, som bare ville snakke om boka -men som ikke fikk lov til det av Sætre som midt i intervjuet ba publikum om å gå hjem. Han sa blant annet at språket var ekstemt dårlig, og at han mistet respekten for Aschehoug som seriøst forlag som ga ut denne boka.

Her er lenken til saken på dagbladet, her er det også lydklipp fra noe av kloakken Sætre tømte ut. Jeg syns Nore klarte seg fint. Han svarer rolig, prøver seg med lun humor (faktisk) og gir Sætre muligheten til å ta seg inn igjen. Det går ikke - Sætre hater Nore og det verken klarer han eller ser ut til å ønske å skjule. Etter en times mobbing og etter at Sætre avslutter med mer dritt som han ikke gir Nore tid til å svare på, så klasker (det står klasker i flere reportasjer om saken) Nore til Sætre.

Så viser det seg at Aslak Nore, i  følge Natt&Dag) i 2007 har påpekt at Simen Sætre i en bok han ga ut i 2007 hadde hentet mye stoff fra en annen forfatter. Dette kan du lese mer om her. Natt&Dag gir Simen Sætre ukas gift fordi de mener han oppførte seg skikkelig lavmål. Og det mener jeg også!

Det skal legges til at Aslak Nore og Simen Sætre en ukes tid etter holaien på Litteraturhuset skværet opp og var enige om at begge var gode forfattere og bla bla bla, men Simen Sætre sto jo frem som en håløs og hjelpeløs mobber, usikker og selvsentrert, og svært lite generøs. Når den som leder samtalen bruker sin makt til å mobbe og trakassere, da er det maktmisbruk, og det burde Simen Sætre vite og kjenne. Han burde ha sagt i fra seg oppdraget, han burde ha vært ærlig og fortalt at han rett og slett ikke kan fordra Aslak Nore som får så mye mer oppmerksomhet enn han selv får for sine bøker.
I klippet nedenfor som varer ca 10 minutter går det ikke lang tid før du får gode eksempler på Sætres mobbing.


fredag 19. oktober 2012

Hillary Jordan : Mississippi : Pax, 295 sider




I Ku Klux Klans skygge - Publisert i Altaposten 19. oktober 2012

Godt voksen gifter Laura seg med Henry, og de får to jenter. Henry har en drøm om å eie en plantasje i Mississippi-deltaet. Laura er byjente, og tanken på å flytte på landet har aldri vært hennes drøm, men i 1946 er det mannen som bestemmer og derfor blir det flytting.

Henry har tung bagasje med seg i form av en ondskapsfull og egoistisk far, Pappy, som flytter sammen med dem til plantasjen. Henry er snill, men traust og godtroende, og de første valgene han gjør som plantasjeeier fører til at familien må bo i et rakkverk av et hus. Det er utedo og gjørme overalt, og en kraftig nedgradering av standard for den lille familien.

Allerede første kvelden på plantasjen blir jentene syke. Legen er mange timer unna – og barna trenger hjelp. En av forpakterne er gift med Florence som jobber som jordmor, og Henry drar for å hente henne. Da han kommer inn døra med Florence, en farget kvinne som skal komme til å berge livet til de to små jentene,  behandler Pappy henne som søppel. Pappy hater fargede, og han legger ikke skjul på det. Og ganske snart skjønner man at i spenningskurven mellom den godhjertede kvinnen og den ondskapsfulle mannen kommer det til å skje noe fælt.

Florence har mange barn, men den hun elsker høyest er Ronsel som var i Europa under andre verdenskrig. Han var sersjant, og han ble behandlet som et fullverdig menneske. Til og med hvite kvinner ville være sammen med ham. Han kommer hjem til Mississippi en stund etter at Henry har overtatt farmen, og han klarer ikke å bøye nakken og krype for enhver hvit mann som forlanger det. Og Pappy er en som forlanger underdanighet.

Det er seks fortellerstemmer i boka, kapitlene er korte, og historien er gripende og engasjerende. Når Florence og hennes familie forteller har forfatteren valgt å gi dem en annen dialekt enn Lauras familie, og det fungerer greit.  


Hillary Jordan vokste opp i Texas hvor hun jobbet som tekstforfatter før hun debuterte med Mississippi. Boka har vært på bestselgerlistene i mange land og forfatteren har mottatt flere internasjonale priser for romanen.

Terningkast 5

onsdag 17. oktober 2012

Oppsamlingsheat - september 2012

skal jeg holde en liten varetelling, med noen små kommentarer om hva, hvem og hvorfor - og dette blir en langt blogginnlegg!




Honningkrukken : 7 timer - lest av Helge Winther-Larsen

Honningkrukken er første bok ut i Drum-serien til Gert Nygårdshaug. I denne boka blir vi kjent med Fredric Drum, og hans preferanser. Han er jo en spesiell mann, med underlige tilbøyeligheter. For det første har han en stein, en slags edelsten (det er jo flere måneder siden jeg hørte boka, jeg husker ikke -sorry) som han ser igjennom når han står ovenfor valg. Denne steinen skifter farge og gir Fredric Drum svarene han trenger. En synsk stein altså. For det andre, han er en vanndrikker. Han drikker glass etter glass etter glass med vann -og det poengteres. For det tredje - han elsker vin og denne boka handler for det meste om vin. For Fredric Drum har reist til St. Emilion i Frankrike for å kjøpe vin til den eksklusice restauranten han er medeier i. Men når han kommer til den lille franske landsbyen oppdager han at syv mennesker er forsvunnet, syv mennesker som har en eller annen befatning med vin - og selvfølgelig blir drummegutten (merkelig nok kaller han seg selv for drummegutten) engasjert, og snart er det Fredric Drum det jaktes på.

Jeg syns at Honningkrukken var ganske makaber - men ikke så makaber at jeg ikke hørte bok 2 som er Jegerdukken.



Jegerdukken er  7 timer lang og det er Helge Winther-Larsen som leser denne også.

Nå er drummegutten i Norge. Han blir invitert på vinsmaking på en øy i Oslofjorden. Han gleder seg, men turen blir ikke helt som planlagt. Fergen han reiser med blir kjørt på av en motorbåt og mannen som sto ved siden av Fredric Drum dør i sammenstøtet. Fredric finner en spesiell dukke i vannet. Han tar dukken med seg tilbake til restauranten sin, og det går ikke lang tid før dukken er borte! Så skal drummegutten reise sammen med en venn opp til en øde fjelldal i Nord-Østerdal for å fiske, og for å forske på to moselik som er gravd frem. Og der dukker den spesielle dukken opp - sånn helt tilfeldig?

Hva syns jeg om denne da? Oh - så kjedelig! Nei, og nei og nei! Hørte jeg den ut? Ja, og det var fordi jeg noen ganger er i manko på lydbøker - og da tar jeg det jeg har rett og slett. Men kanskje jeg kan si noe om hvorfor jeg syns den var kjedelig. Ja, det var jo det der med fiskinga og fluekastinga, det tok ALT for lang tid!

Helge Winter-Larsen leste veldig bra på begge lydbøkene!




Så kan vi gå over til en av mine absolutte favoritter, nemlig Kader Abdolah. Huset ved moskeen har jeg lest før. Det skjedde før bloggingen sin tid, og jeg husker jo nesten ikke bøker jeg ikke har blogget om. Altså, enda  en god grunn til å blogge, og en god grunn til å faktisk skrive litt om alt jeg leser og alt jeg hører på. Morten Røhrt leser veldig bra!

Huset ved moskeen handler om Ága Djáns familie og den posisjonen de har hatt som voktere og passere av byen Senedjáns moske. Romanen er evig aktuell, og tar opp spørsmål omkring ayatollahene og deres store makt. Et tema Abdolah også brukte mye tid på i sin siste bok; Kongen. Dette er en skjønnlitterær bok med alt det gir av mulighet for dikt og fri fantasi, men den er samtidig veldig lærerik! Jeg er glad jeg valgte å høre den igjen - angrer ikke et sekund!




Og så var det Henning Mankell igjen. 22 timer er denne lydboka. Hadde det ikke vært for at Kirsti Grundvig leser godt ville jeg aldri ha holdt ut - for denne boka var usigelig kjedelig i perioder.

Elna og Vivi blir brevvenner, så venninner og de reiser på sykkeltur sammen. Elna blir voldtatt av en soldat, hun våger ikke å fortelle noen om det, men snart vet alle at hun skal ha barn - voldtekten fikk følger.

Det er egentlig Elnas datter Eivor som denne romanen handler om, og derfor skjønner jeg ikke at boka heter Daisy Sisters. Eivor blir født, hun vokser opp, og hun vil ikke gjøre de samme feilene som sin mor. Men gjett hva? Yepp - og ja, og ingen støtte får hun. Det er virkelig de tapte muligheter bok. Hver gang Eivor får et tilbud, er på nippet til å hoppe ut i verden, skjer det noe med henne. Noe leseren/lytteren forstår ganske tidlig, men som Eivor stakkar ikke skjønner før hun sitter der med magen under haka - nok en gang!
Styr unna hvis du syns det er kjedelig med meningsløst snakk i time etter time! Oj, der var jeg kanskje litt over streken - men jeg kjedet meg en del, men likevel - ferdighørt - tralalala!


Og så - en bok helt på tampen; Jennifer Egan: Bølla på døra:




Jeg hadde planlagt å skrive anmeldelse på denne boka, men det kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg leste den mens jeg var på reise - litt på fly, litt i buss og litt sånn innimellom.  Når bøker blir lest på den måten skjer den noen gang at leseopplevelsen ødelegges, og det var det som var resultatet med denne. Egentlig en kjempegod bok - jeg likte språket, jeg likte stemningen og referansene, men akk og ve -  gå heller på forlaget sine sider her for å finne anmeldelser.

Ja - da var septemberoppsummeringen gjort i midten av oktober, og kanskje kommer oktoberoppsummeringen allerede i november!

tirsdag 16. oktober 2012

Mikael Bergstrand : Delhis vakreste hender, Aschehoug, 329 sider




Lunt og humoristisk - Publisert i Altaposten 16. oktober 2012

Den svenske journalisten og forfatteren Mikael Bergstrand har skrevet en lettlest og humoristisk roman der handlingen hovedsakelig foregår i dagens India.

Hovedpersonen er Göran Borg fra Malmö. Han har jobbet som tekstforfatter i samme firma i over tjue år, han er skilt og har to voksne barn han har lite kontakt med. Göran bruker for det meste arbeidsdagen sin på internett, der han kun leser fotballsider. En dag blir han kalt inn til sjefen med beskjed om at firmaet ikke lenger trenger hans tjenester og han må pakke sakene sine og forlate arbeidsplassen.

En av Görans venner jobber som reiseguide i India, og Göran blir invitert med på tur til det gylne triangel. Da jeg leste akkurat det satte jeg kaffen i halsen, for den turen skal jeg på om noen uker, og i håp om at det skulle dukke opp virkelighetstro skildringer fulgte jeg ekstra nøye med på alle detaljer. Men allerede på dag to blir Göran syk. Han får et akutt anfall av turistmage og bussen med de andre drar fra ham, mens han ligger syk og elendig på en hotellrom i Jaipur. Så dett var dett med tips for meg, tenkte jeg mismodig. Men egentlig er det etter at Göran blir frisk og reiser til Delhi at boka blir morsom.  Göran er av alle ansett for å være en satt og forutsigbar fyr, og hadde han ikke fått sparken ville han blitt i den kjedelige jobben sin helt til NAV betalte for ham, på den ene eller andre måten. Men nå, i den enorme indiske hovedstaden vekkes han opp av dvalen og han blir forelsket i en vakker indisk kvinne. Han blir så forelsket at han utsetter hjemreisen og mer eller mindre bosetter seg i Delhi. Der oppdager han skyggesider som vekker hans sosiale engasjement og han engasjerer seg i kampen mot barnearbeid.

Det er tydelig at Mikael Bergstrand har kjennskap til det indiske samfunnet og at han også er glad i India. Sånn helt personlig skulle jeg ønske at hovedpersonen hadde blitt med på hele turen rundt det gylne triangel, men jeg får trøste meg med at dette tross er oppdiktet, og at opplysningene i en skjønnlitterær bok ikke trenger å være etterrettelige. Det er derfor ikke sikkert at jeg gikk glipp av noe. Leser du ikke denne boka går du heller ikke glipp av noe stort – men grei underholdning var det.

Terningkast 4


Heidi Linde : Agnes i senga : Lydbok - 6 timer og 18 minutt



Denne romanen handler om 32 år gamle Agnes som syk av kjærlighetssorg flytter inn i en av farens leiligheter. Faren til Agnes er glad i damer, og han vet hvordan damer skal oppføre seg og hvordan damer skal se ut. Agnes husker hvordan hun ble skysset avgårde til venninner for mer eller mindre tvungen overnatting når faren skulle på date. Men nå er det Agnes det handler om. Agnes som har hatt en kjærest. Som hun var så fryktelig glad i. En kjærest hun likte, og selv om han bedro henne, så lukket hun øynene. For Agnes ville at det skulle være de to - sammen - for alltid. I et stort og fint hus og så skulle de kose seg - i tosomhet. Men nå ligger Agnes i en seng. I en leilighet hun verken eier eller leier og hun syns så synd i seg selv. Og hun gråter og hun tenker på hvor urettferdig livet er. Hun ser for seg begravelsen sin - at hun så meningsløst skal dø, av sorg kanskje?

Og så får vi tilbakeblikk på barndom, ungdom og hvordan hun ble kjærest med William. Og så kommer det oppskriftsmessig en ny mann inn i livet hennes, og det er jo jevnt småmorsomt, men ikke så mye mer enn det.


Det finnes dem som har kalt denne boka for det morsomtste de har lest på lenge. Dem om det. Jeg har nylig lest en mye morsommere bok, nemlig Julebrevpikene. Kanskje jeg kjente meg mer igjen i den boka. Det som i alle fall er sikkert er at jeg har problemer med å leve meg inn i en 32 år gammel sytete flyvertinnes hverdag.  En kvinne som typisk nok bruker handling av dyre kremer og solbriller som terapi.


Dette var min første møte med Tone Beate Mostraum som oppleser. Jeg likte henne godt, syns hun var veldig troverdig som sytete vestkantkvinne!

torsdag 11. oktober 2012

Karin Bjørset Persen : Julebrevpikene : Silke forlag, 287 sider





Ærlighet med kjærlighet – en ekte finnmarksbok! - Publisert i Altaposten 11.oktober 2012

Det viktigste først: Jeg har aldri flirt så mye mens jeg har lest en bok før!

På det lille tettstedet Bjørkvik i nærheten av Lakselv bor Magnhild sammen med mann og to barn. Huset er stort sett rotete, mannen kjøper elendige julegaver og barna krangler, men sånn er livet. For noen. En dag sent i november får hun et typisk skrytejulebrev fra den snobbete lillesøsteren, adresse Holmenkollåsen, og Magnhild fyrer seg så kraftig opp at det tar fyr både her og der.

Magnhild og fire venninner har dannet en klubb av den mer uformelle sorten. De kaller seg for Frustrerte fruer. Disse frustrerte fruene bestemmer seg for å lage en motreaksjon. De er lei av skrytete og selvforherlige julebrev og bestemmer seg for å skrive ærlige julebrev. Lokalavisen tenner på ideen og publiserer julebrevene. Reaksjonene lar ikke vente på seg. Snart vet hele verden hvem julebrevpikene i Finnmark er. Journalister fra nær og fjern valfarter til Bjørkvik, og når det kommer japanske turister til campingplassen blir julebrevpikene gjenkjent.

Som du sikkert allerede har skjønt; jeg elsket denne boka. Den er SÅ Finnmark! Med kjærlighet og vidd og beundringsverdig mye lokalt materiale behendig tredd inn i fortellingen. Det er franskmenn på helleristningsfeltet i Hjemmeluft som klager over at det er snø på helleristningene. Familievernkontoret i Alta er bekymret for at familierelasjonene skal bli skadelidende med all denne ærligheten, og det er meditering i Repvåg, energiene skal balanseres før desember 2012. Til og med Egon Holstad har fått plass i boka. Da jeg leste Holstads julebrev til redaktøren i Nordlys lo jeg så høyt at jeg lurer på om det kanskje hørtes over hele Gakori.

De fem julebrevpikene er forskjellige, og det er Magnhild og hennes beste venninne gjennom alle år, forfatteren Helene det handler mest om. De andre frustrerte fruene er; Else, enken som selger melkekvota og drar på cruise, campingplassbestyreren Berit Anna og Trude, den unge læreren som er litt mer fisefin enn de andre.

En del av handlingen er forutsigbar – for eksempel hva som skjer når den fisefine søsteren med den perfekte familien kommer nordover. Men det gjør ikke romanen dårligere. Det gjør den bare veldig gjenkjennelig. Forfatteren sparker både innover, utover og bortover, men hun har gjort det med mye ærlighet og kjærlighet og derfor blir det virkelig god underholdning. Rett og slett en liten lykkepille av en bok!

Karin Bjørset Persen bor i Lakselv og i tilegg til å være forfatter jobber hun som lærer på videregående skole.


Terningkast 5

Nobelprisen i litteratur 2012 er tildelt Mo Yan

Jeg måtte lete litt i bokhylla, men jammen fant jeg ikke en bok av Mo Yan! Har lest Rødt korn, men det er en evighet siden, og lenge før blogginga, altså - jeg husker ikke så mye av den. Konklusjon - må lese den på nytt!

Her kan du lese hva Aftenposten skriver om tildelingen og forfatteren!

mandag 8. oktober 2012

Meyer 2010 - 2012

Meyer februar 2010 - oktober 2012 

Jeg er så lei meg. Så fryktelig trist. Men sånn er det. Hadde man ikke blitt lei seg når de ble borte, hadde jo det også vært trist.



søndag 7. oktober 2012

Joseph Heller :Catch 22, 494 sider


Ja, da var Catch 22 kommet i hus, og ikke bare det - den er ferdiglest! Det var Ingalill som i denne bloggposten virkelig fikk satt fokus på boka. Jeg vet at Rose-Marie har lest den og i dag skal vi legge ut omtalene våre. En slags samlesning altså!

Vi er i Italia på øya Pianosa,  det er 2. verdenskrig og vi følger en gruppe flysoldater fra USA. Historien går i sirkler, med mange lange digresjoner, slik at man stadig vekk kommer tilbake til tidligere episoder. Noen av soldatene er redde, de vil ikke fly mer, de vil ikke bombe mer og de prøver å få seg fritatt, med innbilte eller ikke så innbilte sykdommer. Andre elsker å fly, elsker å bombe og ser krigen mer som en lek. Med udugelige oberster og majorer som stadig øker antall tokt som må gjennomføres før de kan dra hjem blir situasjonen helt uutholdelig for de fleste, og mer eller mindre gal blir de alle sammen.

"Havermeyer var en bombesjef som aldri bommet. Yossarian var en forhenværende bombesjef, degradert fordi han for lenge siden hadde begynt å gi blanke i om han bommet eller ikke. Han hadde bestemt seg for å leve evig eller dø i forsøket, og det eneste målet han satte seg hver gang han gikk opp, var å komme levende ned igjen."

Uttrykket Catch 22 har jeg hørt mange ganger, men jeg har ikke vært nysgjerrig nok til sjekke hvor det kommer fra. Jeg har tenkt at når man står i en Catch 22 situasjon så bli alt feil uansett hva man gjør. Bakgrunnen for begrepet er en paragraf de militære lederne brukte for å forklare hvorfor de ikke kunne dimmitere folk - verken friske eller syke.

"Hvis du er sinnsyk, blir du fritatt for aktiv tjeneste, men hvis du ønsker å blir fritatt for tjeneste, er det et klart bevis for at du ikke er sinnsyk." CATCH 22

Boka egner seg godt til høytlesning, i hvert fall enkelte utdrag, og Pål har fått mange smakebiter . Da jeg leste høyt avsnittet under mente han at det minnet om Alle tiders torsdag av John Steinbeck.

"Alle var enige om at Clevinger kom til å nå langt i de akademiske sirkler. Clevinger var kort sagt et av disse menneskene med massevis av intelligens og fullstendig uten sunt vett, og alle skjønte det straks unntatt dem som fant det ut like etterpå."

Med et skarpt blikk på samfunnet og et usedvanlig god formuleringsevne kan nesten hele boka være refereringsmateriale:

Du vet - det kan jo være svaret på alt - opptre skrytende om noe vi egentlig burde skamme oss over. Det er et knep som aldri svikter" - side 152

Og den der Aarfy - at han aldri hørte! Jeg holdt på å bli gal av ham. Jeg bet tennene hardt sammen når Yossarian prøvde å snakke til ham oppe i flyet. Hver gang skjedde det samme, Aarfy hørte ikke, han bare så på Yossarian med en dumt glis og sa:

-"Jeg kan ikke høre hva du sier" -

Jeg har fremedels vondt i kjeven!

Men først og fremst og viktigst så syns jeg at boka er fryktelig trist. Episoden med McWatt og Kid Sampson viser hvor lite som skal til, og den viser også hvor forkskrudd og gal verden fremstår når en viss doktor blir eklært død i samme kapittel. 

Takk til Ingalill - hadde det ikke vært for din bokpushing så hadde det ikke blitt noe Catch 22 på meg, og da hadde jeg vært litt fattigere! 


lørdag 6. oktober 2012

Blogger eller kritiker - hvorfor er det nødvendigvis en motsetning?

Både før og etter det store BOKBLOGGTREFFET 2012 har det vært debattert livlig om bloggere versus litteraturkritikere.

Kristine Isaksen som er leder av arbeidsutvalget seksjon litteratur i Kritikerlaget sa til NRK litteratur for noen dager siden at "litteraturkritikerne ikke er redde for bloggerne men mange er nok bekymret for at folk ikke ser forskjell på kritikere og bloggere". 

Og da kjente jeg igjen lysta til å kommentere. For rett som det er så er det ingen forskjell på kritikere og bloggere.

Jeg heter Solgunn og jeg er blogger. Jeg heter Solgunn og jeg er kritiker. Jeg heter Solgunn og jeg er en blogger som er kritiker og jeg er også medlem av Kritikerlaget. 

Så - da var det sagt. Man kan være begge deler. Og jeg er IKKE redd for at bloggerne på sikt skal ødelegge for den smale litteraturen. Det er mulig jeg er i overkant naiv. Men jeg tror at leserne selv velger den bloggen/avisa/informasjon som passer perfekt til hvem h*n er. Og hvem man er og hvem man ønsker å bli er jo ikke skrevet i stein. Det forandres og endres og man kan like flere ulike ting.

Jeg skriver ikke tekstene mine for andre kritikere. Helt fra min første anmeldelse og til nå har min ledetråd vært at jeg skriver anmeldelsene for ALLE som leser Altaposten. Da vet jeg at jeg skriver for tantebarnet mitt Sara. Hun er 10 år, men har lest avisa siden hun var 6. Bestemor er i sitt 90. år og hun leser avisa bokstavlig talt med lupe hver dag. Det viktigste for meg er at de skal forstå hva de leser. Jeg skal ikke bruke fremmedord og referanser for å vise hvor smart jeg selv er. Fy skam og smekk på hånda hvis jeg gjør det! For de hender jo at jeg blir litt småsår. Over kultursnobber som vil ha seg frabedt at forlagene bruker terningkast og uttalelser fra lokalaviser på pocketbøker. Og da blir jeg fristet til å lure inn litt fremmedord, sånn at leserne på bloggen min (jeg har mellom 200 og 300 innom hver dag - hurra!) skal skjønne at jeg også kan. Men så skammer jeg meg over meg selv.

Selv foretrekker jeg å lese korte anmeldelser, de må være begrunnete, med de skal ikke avsløre handlingen i boka. Det finnes litteraturblogger som driver med spoilere hele tiden, men så lenge de forteller det med store bokstaver - SPOILERALERT - er det jo greit. Da er kontrakten underskrevet for begge parter, og jeg vet om jeg må holde meg unna eller fortsette å lese.

Siden jeg liker korte anmeldelser så følger det naturlig at det er slike anmeldelser jeg selv skriver. De som publiseres i Altaposten er mellom 300 og 500 ord og en gang iblant går jeg helt bananas og skriver 600 ord. Men en gang var jeg helt fra meg av begeistring og leselykke, noe som førte til en tekst på nærmere 1000 ord! Det var alt for mye for kultursidene til Altaposten og etter at jeg i flere uker hadde gått og lurt på hvorfor anmeldelsen min ikke ble trykket - jeg hadde så lyst til å være den første i Norge som lovpriste denne boka, fikk jeg til svar at de ikke fant plass til den. Den måtte forkortes. Det gjorde kulturredaktøren selv og han klarte å presse teksten ned til 700 ord.

Når jeg leser anmeldelser i Vagant for eksempel så ser jeg at innledningen (som kun i teorien og noengang heller ikke det har noe som helt med boka som blir anmeldt å gjøre) er på 300 ord, og det altså før man i det hele tatt har nevnt boka, eller noe som har med boka å gjøre. Skribenten filosoferer litt rundt begreper som tanker og lykke, som i Odd W. Surèns bokanmeldelse i Vagant 3/12 av Bård Torgersens siste roman. Anmeldelsen er knakende god, men hvor mange leser den? Ikke Sara og ikke bestemor i hvert fall, og i mine år på folkebiblioteket har jeg ennå ikke fått henvendelser fra lånere som har lest anmeldelser i litterære tidsskrift og ønsker bøker utifra det. Nei, de fleste lånere leser dagsaviser som VG og Dagbladet, og ukeblad slik som Familien og Tara og her i Alta blir mine anmeldelser lest. Er jeg begeistert for en bok blir det kø på biblioteket på den boka, og jeg blir stoppet hvor jeg enn går av folk som ønsker å kommente anmeldelsene mine. Det er apotekeren, det er lastebilsjåføren og det er gutten i kassa på ICA.

Men tilbake til hovedtemaet. Det er nemlig slik at det er stor forskjell på innleggene mine. Bokanmeldelsene som publiseres i Altaposten har jeg arbeidet med. Jeg har prøvd å få gode setninger. Jeg har prøvd å argumentere for hvorfor boka er god eller dårlig og jeg har en konklusjon. Det er bøker jeg har lest for å anmelde. Men akkurat denne bloggposten er min 600 bloggpost, og bare 120 av dem er anmeldelser publisert i Altaposten. Mange av de andre bloggpostene er ikke gjennomarbeidene, de er skrevet i hurten og sturten. Kanskje bare et dikt, eller noen bilder fra en ferietur. Kanskje bare en liten intern beskjed til noen av mine medbloggere. Og det er jo det som er så fint med blogging. Det kan være begge deler. Det kan være gjennomtenkte tekster og det kan være tanker kludret ned et sen kveldstime slik som dette.

Enda en fin ting med bokblogging : Man kan legge ut så mange bilder av hundene sine man bare vil. Og dette er Kyra. Hun skal ha valper om tre uker. Det fikk vi vite på onsdag. Vi er fremdeles i sjokk....Vi reiser til India akkurat den dagen dyrlegen mente hun skulle føde.

fredag 5. oktober 2012

Herta Müller : Mennesket er en stor fasan i verden

Nå lurer jeg på flere ting. Det ene er om jeg har tatt meg vann over hodet. Det andre er om andre har tatt seg vann over hodet. Og for det tredje; er det flere enn meg som kommer til å si at det har forekommet episoder der det har vært vann som har eksistert over hodet? Ja, sånne spørsmål fikk jeg lyst til å stille etter å ha lest Mennesket er en stor fasan i verden av Herta Müller.



Windisch er møller, han er gift og har en (voksen) datter. Jeg skrive voksen i parantes fordi historien fortelles i sirkler og snirkler og selv om datteren som oftest er voksen, får vi også tilbakeblikk fra da hun var liten.

"Windisch stiller albuene på bordet. Hendene hans er tunge. Windisch legger ansiktet i de tunge hendene. Verandaen vokser ikke. Det er lys dag. Verandaen faller et øyeblikk ned på et sted der den ennå aldri har vært. Windisch merket støtet. I ribbena hans henger en stein."

Det handler om å sitte fast i et land, i en landsby, i en situasjon, i en familie, og kanskje i seg selv. Om å følge med på andre mennesker, men kanskje viktigst av alt, å følge med på ugla. For setter ugla seg på et hus betyr det at noen i det huset skal dø.

Boka er krevende, og jeg klarte ikke å lese den slik jeg leser ordinær skjønnlitteratur. Men så er heller ikke forfatteren eller hennes tekster ordinære. Herta Müller fikk Nobelprisen i litteratur i 2009.  På NRK sine sider ligger en lenke til foredraget hun holdt under Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2007 og HER finner du også mer info om forfatteren.

Grunnen til at jeg lurer på om det blir oversvømmelse er at jeg har valgt denne boken som en av to bøker vi skal snakke om på bibliotekets lesesirkel på Studenhuset torsdag 18. oktober. Og dette er ikke lett tilgjengelig litteratur, og jeg er litt bekymret over at noen ikke leser ut boka, og derfor ikke kommer. Men jeg håper selvfølgelig at vi klarer å ta noen svømmetak, så får man heller leve med at man svelger for store munnfuller enkelte gang.

tirsdag 2. oktober 2012

Levi Henriksen : Engelen i Djevelgapet – Cappelen Damm, 206 sider



Spennende barnebok -Publisert i Altaposten 2. oktober 2012

Levi Henriksen er en kjent norsk forfatter og musiker som med Engelen i Djevelgaten debuterer som barnebokforfatter. Det er ti år gamle Astrid som er hovedkarakteren, og det er også hun som har fortellerstemmen i boka som begynner slik:

” Da jeg ble ti år, bestemte jeg meg for ikke å vokse mer. Det blir så liten plass oppe i hodene til mennesker når de blir store. Først hadde ikke pappa plass til mamma. Så hadde ikke mamma plass til pappa, mens jeg plutselig måtte ha plass til både mamma, pappa og de nye kjærestene deres”.

Som du skjønner, dette er en bok som handler om at mammaer og pappaer finner seg nye kjærester. Men Astrid godtar ikke det. Hun misliker farens kjæreste som hun kaller for Ponni-Pia fordi hun har så langt ansikt, og hun misliker moras kjæreste som hun kaller for Domrot, Domrot, Domrot. Domrot heter egentlig Tormod, men Astrid har lest i en bok at hvis man sier navnet til noen baklengs tre ganger så kommer de til å forsvinne.

Astrid er smart, og hun har egentlig bare ett ønske i livet, og det er at foreldrene skal bli sammen igjen. For å få dette til pønsker hun ut en ganske så utspekulert plan som etter hvert viser seg å sette både henne og foreldrene i livsfare.

Jeg syns Levi Henriksen har skrevet en underholdende og fin barnebok. Den unge Astrid blir en heltinne, og jeg kommer selvfølgelig ikke til å fortelle hvordan historien utvikler seg, men Astrid tar ansvar og viser at hun er handlekraftig. Det har kanskje noe med at besteforeldrene bor i Finnmark, og at mora er oppvokst i Rypefjord?

Språket er enkelt, setningene er ikke alt for kronglete og selv om det nesten blir i overkant spennende i perioder tror jeg at mange unge lesere vil elske denne boka.

Terningkast 5