fredag 24. august 2012

Frank Bill : Forbrytelser i Southern Indiana , Aschehoug – 247 sider





Amerikansk skittenrealisme -Publisert i Altaposten 24.august 2012

”Kvinnen var white trash-sexy. Skittent bleika hår. Nådeløst hvit hud. Øyne så bunnløse at de må ha vært gravd ut av en gud som erstatta glede med smerte.” Slik beskrives Connie, mora til Pine Box, gutten som bestefaren kalte bastard før han pakka ham inn i en striesekk og kasta sekken på elva.

Det går hardt for seg i den amerikanske Frank Bills litterære debut. I sytten fortellinger, der de fleste er løselig knyttet sammen blir leseren presentert for grov og brutal vold, overgrep og drap. Enkelte tema går igjen i nesten hver fortelling. Det er pistoler og pumpehagler, innsunkne øyne, metamfetamin og et grusomt sinne. Veteraner fra ulike kriger, mareritt og drepte barn. Kjærligheten finnes, men ofte ikke mellom mann og kvinne. Kanskje heller i andre familierelasjoner. For familien er viktigst. Når sheriffen er kjøpt og betalt blir det blodig og voldelig der de med mest narkotika, kamphunder og våpen skal være dommere.

Setningene er korte, språket røft og det føltes som om teksten ble hugget inn. Jeg leste boka på tre timer. Det var som om jeg var fanget, og det er lenge siden jeg har lest en bok som trollbandt meg på denne måten.

Selv om fortellingene er enkeltstående er de fra samme område, og mange av de samme menneskene, eller familiene opptrer i de ulike novellene. Det gjør at leseren får et forhold til enkelte karakterer og gjør at boka blir enda bedre.

Imellom linjene ligger en voldsom samfunnskritikk. Mot en verden der de minste barna blir underholdt av tegnefilmer som er full av vold og et land som sender guttunger i krig uten noen som hjelper dem når krigen er over, kjerringa er flytta ut og kun marerittene blir igjen. Jeg håper fortellingene i boka ikke er basert på virkelige hendelser, men jeg frykter at de er det.


Terningkast 6

fredag 17. august 2012

Tarquin Hall : Tjenestepiken som forsvant, Perleblekk forlag, 318 sider



Koselig krim - Publisert i Altaposten 16. august 2012

Tarquin Hall er en britisk journalist og forfatter. I Tjenestepiken som forsvant skriver han lettbent krim fra dagens India og jeg likte det jeg leste!

Vish Puri er grunnlegger av og administrerende direktør i Ytterst privat etterforskning Ltd. Etterforskningbyrået hans er det beste i India og han bruker helst godt prøvde metoder. Lokkeduer og spaning hører til favorittene. I dagens India der kriminaliteten blir stadig verre, og der tradisjonelle familieverdier forandrer seg raskt, er det god bruk for en gammeldags detektiv.

Rike familier som ønsker barnet sitt godt gift setter gjerne inn slike annonser i avisa:

”Forretningsmann fra Dehli Syd, høystatus, agrawal familie, søker forbindelse for sin snille, slanke, godlynte og kultiverte datter. Høyde 1.55, vekt 50 kg. Vegetarianer. Lyshudet. MBA fra USA. Ikke manglik. Født juli -83 (ser mye yngre ut). Yrkesaktiv, men ønsker ingen profesjonell karriere. Prioriterer ektemann. Vi søker universitetsutdannet ung mann (lege/industrieier) fra Dehli eller utlandet. Vennligst send biologiske data, foto, horoskop.”

Og det er klart, når en velstående mann tilbyr sin vakre og høyt utdannede datter frem på denne måten kan svindlere dukke opp. I slike tilfeller er Vish Puri brudens redningsmann. Han og hans ansatte undersøker hvert minste detalj i den fremtidige brudgoms fortid, og ligger det noe skjult, så finner Vihs det.

Hovedsaken i boka er likevel ikke sjekking av fremtidige brudgommers fortid, men mysteriet med en savnet tjenestepike. Med den utbredte uskikken med bestikkelser og penger under bordet, og der de fleste dommerne og politifolkene tar imot betaling for å fabrikkere bevis, ser det stygt ut for klienten til Vish når han blir arrestert og siktet for drap på en av sine mange tjenestepiker.

Jeg fant mange likhetstrekk med Alexander McCall Smiths serie om Mma Ramotswe i Damenes Dektektivbyrå nr.1.

I begge tilfeller er hovedpersonene ganske overvektig, de drikker og spiser hele tiden og det er gjennom tradisjonelle etterforskningsmetoder og god intuisjon de finner løsningene.

Jeg likte boka, og selv om den nok kan klassifiserer under krim, så er det en lun variant av sjangeren. Den er full av humor, passelig skummel og språket er lett og ledig. India har store utfordringer på blant annet infrastruktur, korrupsjon og fattigdom og det er tydelig at forfatteren har god kjennskap til landet.

Terningkast 4

onsdag 15. august 2012

Andrea Levy : En sang om lengsel - 347 sider




Etter at jeg hørte Noen kjenner mitt navn av fikk jeg et sug, ja, jeg kaller det det, etter bøker fra slavetiden. Jeg søkte rundt på nettet og så en strålende anmeldelse fra Dagbladets Cathrine Krøger. Vi er ikke alltid enige i vurderingene, men noen ganger klaffer det likevel og jeg valgte å stole på henne.

Romanen starter med et forord der redaktøren og forleggeren forteller at det er hans mor historie som skal fortelles. Og så begynner historien der den gamle kvinnen forteller om hvordan livet til slavene og slavejenta July fortonte seg på Jamaica i første halvdel av 1800-tallet.

Fortellerstemmen henvender seg ofte til leseren, og tar med seg hendelser og begivenheter i fortellerens nåtid.

”Å, leser, forestill deg min forbauselse da jeg kom over et essay trykt i det ærverdeige bindet og ført in pennen av ingen annen enn kona til baptistprestemannen, den helgenaktige, eiegode Jane Kinsman!”


Boka er god, underholdende og selvfølgelig trist, det er jo tross alt slaveri og menneskehandel som er tema her. Men den er ikke like god som Noen kjenner mitt navn av Lauren Hill.

torsdag 9. august 2012

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg.

Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

onsdag 8. august 2012

Rabih Alameddine : Hakawati - historiefortelleren - Lydbok, 22 timer og 35 minutt



Min første lydbok med Cathrin Gram som oppleser og hun leser veldig bra! At det ikke er pauser mellom kapitlene kan nok ikke hun lastes for, men det forringer høreopplevelsen, spesielt fordi denne boka er full av fortellinger som blandes i hverandre, og uten pauser blir alt så mye vanskeligere, som leseren av denne lange setningen sikker kan sette sitt navnetrekk under, eller?

Det som gjorde at jeg aldri vil glemme denne lydboka er at selv om enkelte av fortellingene hendte for tusenvis av år siden så var krigene og kampene ofte i og rundt Aleppo. Ja - og når man hører nyhetene i dag, i går og i forrige uke, så har det vært kamper og det er kamper i og rundt Aleppo.

Hva handler boka om lurer du kanskje på? Her er det som står på forlagets side:


En hakawati er en historieforteller. Osamas bestefar var en av de beste, og han var viden kjent for sine fortellinger om Libanon, den tyrkiske krigen og hvordan han fikk tilnavnet al-Kharrat, skrønemakeren. Nå er Osama vendt tilbake til Beirut fra USA. Hans far ligger for døden. Familien samles rundt sykesengen og gjenoppdager det som har betydd mye for dem; sladder, latter og – nettopp – fortellingene. 
Også det libanesiske folket og deres kamp for overlevelse skildres med stor innlevelse. Rabih Alameddine viser at han er en ekte hakawati og veksler mellom samtidfortelling, fabler og gamle legender. 
Boken er på en og samme tid en gripende og sterk familiekrønike og vår tids Tusen og en natt.

fredag 3. august 2012

Alice Hoffman : Duevokterne – Pax forlag, 469 sider




Sterke kvinneportretter -Publisert i Altaposten 3. august 2012

I Duevokterne har den amerikanske forfatteren Alice Hoffman tatt utgangspunkt i historiske hendelser i tiden under og etter Jerusalems fall i år 70 etter Kristus.

Når romerne inntar Jerusalem blir de fleste jødiske innbyggerne drept, men noen klarer å rømme ut i Negevørkenen. En gruppe på omkring tusen mennesker bosetter seg på klippefestningen Masada, en festning Herodes bygde over hundre år tidligere, og som sytti år etter hans død fremdeles var full av korn, vann og vin. I flere år bodde de jødiske familiene på festningen mens de ventet på de romerske soldatene som stadig rykket nærmere.

Yael er en av jødene som måtte forlate Jerusalem. Hun flyktet gjennom ørkenen sammen med sin far, en beryktet snikmorder. De ble hentet opp til Masada og Yael må arbeide i duehuset. Der treffer hun tre kvinner som får stor innflytelse i livet hennes. Det er bakerens kone Revka,  heksen Shirah og hennes datter Aziza.

Yael, Revka, Shirah og Aziza får hvert sitt kapittel til å fortelle sin historie. Kvinnenes liv er vevd inn i hverandre slik at vi får enkeltmenneskenes skjebner fortalt fra flere perspektiv.

Resultatet er blitt en sterk og poetisk fortelling, mettet med kunnskap og historie. Som alltid i Alice Hoffmans romaner er det kvinnene som er sterkest, og det er alltid mer mellom himmel og jord enn hva man kan se.

Duevokterne er ikke boka du velger hvis du ønsker en bok å lese for kos og hygge. Det som skjedde på Masada har lite med kos å gjøre. Likevel vil selv de som kjenner historien om Masada fra før av kunne ha glede av boka. Forfatteren har skrevet med inderlighet om en dramatisk og grusom historisk hendelse.

Terningkast 5