søndag 20. mai 2012

Kader Abdolah : Kongen – Gyldendal, 424 sider




Favorittforfatter skuffer delvis - Publisert i Altaposten 16. mai 2012

Kader Abdolah (1954) er en iransk forfatter som har skrevet en av mine favorittbøker gjennom tidene, nemlig Spikerskrift. Spikerskrift er så god at selv om jeg har lest den fem ganger allerede, så gleder jeg meg til å lese den for sjette gang. Forventingene var derfor store da jeg begynte på denne nye romanen som handler om Persias mest berømte sjah; Nasser al-Din Sjah. Vi følger sjahens familie og livet ved hoffet frem til sjahens død i 1896.

På 1800 tallet kjempet England og Russland om kontroll over Afghanistan og India, nabolandene til Persia. Nasser al-Din Sjah hadde enorme utgifter, blant annet et harem på over 200 kvinner, og han inngikk økonomiske og militære avtaler med England og Russland, avtaler hans rådgivere ikke alltid var enig i eller informert om. Dette satte Persia i store vanskeligheter.

Store politiske omveltninger var på gang, og en av de viktigste pådriverne for dette arbeidet var vesiren Mirzà Kabir. Vesiren var sjahens nærmeste rådgiver. Han hadde sendt en rekke unge menn til Europa slik at de skulle samle kunnskap og komme tilbake og være med på å fornye landet.

Historisk er denne romanen veldig interessant, blant annet blir hele prosessen som leder frem mot ayatollaenes store makt i dagens Iran beskrevet. Hvordan vesirens unge menn gjennom et politisk spill for å svekke det britiske monopolet på tobakk og sukker klarte å overbevise en eldgammel ayatolla om å utrope en fatwa mot tobakk. Resultatet ble merkbart i hele Midtøsten og dette var første gang en fatwa ble brukt som et politisk virkemiddel.

To viktige faktorer bidrar til min skuffelse over denne boka. Det første er at historien er skildret med en veldig distanse. Det blir en avstand fra teksten til leseren og jeg savner den inderligheten jeg vet Kader Abdolah kan uttrykke seg med. Det andre er at vesiren Mirzá Kabir som var forfatterens tippoldefar er beskrevet uten en eneste lyte. Her er vesirens tanker beskrevet etter at han ble kastet ut fra palasset:

”Han så alle sine planer gå i oppløsning. Drømmen om en jernbane fra den dypeste syd til det fjerneste øst. Telegrafkablene som skulle gå gjennom hele landet. Broene og sykehusene som skulle bygges, barna som skulle sendes på skole og kvinnene som skulle forløses fra sin elendighet.”

Det finnes altså ingen grenser for hvor god, snill, snarrådig og klok denne mannen var, i motsetning til sjahen som for det meste blir framstilt som en navlebeskuende og sutrende mammadalt.

Hadde vesiren ikke vært forfatterens tippoldefar ville jeg uansett holdt dette imot romanen. Likevel – dette er en god bok, og liker du historiske romaner uten kjærlighet og erotikk er dette kanskje boka for deg.

Terningkast 4

fredag 11. mai 2012

Téa Obreht : Tigerens kone – Schibsted, 332 sider




Enormt fortellertalent - Publisert i Altaposten 11. mai 2012

Tea Obreht ble født i Beograd i 1985 og flyttet til USA tolv år gammel. The New Yorker har utnevnt henne til en av de beste skjønnlitterære forfatterne under førti, og hun ble inkludert i National Book Foundations liste over fem forfattere under trettifem. Tigerens kone er hennes debutroman og den ble utgitt i USA i 2011 og er nylig og nydelig oversatt til norsk av Marius Middelthon.

Tigerens kone er en slektsroman og på en litt kronglete måte også en krigsroman, men mest er boka en hyllest til kjærligheten mellom en bestefar og hans barnebarn.

Vi er i et av landene på Balkan. Hvilket blir aldri sagt. Historien starter i nåtiden. Den unge legen Natalia og hennes kollega Zóra er på vei til et barnhjem på andre siden av grensen. Mens de står i kø for å passere grensen får Natalia en telefon med beskjed om at bestefaren er død. Han døde på et sykehus på andre siden, den siden hun er på tur til. Ingen visste hva han gjorde der, eller hvorfor han hadde bestemt seg for å reise akkurat dit.

Natalia var sterkt knyttet til bestefaren og hennes første og sterkeste minne om ham var fra den zoologiske hagen. Hver søndag gikk Natalia og bestefaren dit for å se på tigeren. Bestefarens mest verdifulle eiendel var jungelboken. Han hadde et slitt og gulnet eksemplar som han alltid bar med seg, og som ingen andre fikk bla i, selv ikke Natalia.

Bestefaren var også lege og han underviste legestudenter helt til uroen på Balkan eskalerte på begynnelsen av 1990 tallet. Han var gift med en fra den andre siden, og dermed var han selv også en mistenkt. Han mistet retten til å undervise på universitetet og han mistet sin privatpraksis.

Noen dager etter at familien har fått vite at bestefaren er død kommer en ny sjokkbeskjed. Det er kun kroppen hans som er kommet hjem, ingen av klærne hans, eller hans personlige eiendeler er sendt fra sykehuset der han døde.  For bestemoren er dette en katastrofe. Hun tror at sjelen til alle som dør vandrer rundt i verden i førti dager før den vender hjem. Men for at sjelen skal finne veien hjem må den ha de kjæreste tingene å rettlede seg. Og hvordan skal ektemanne finne veien hjem når jungelboken, brillene og pengeboken er borte? Natalia er ikke så langt unna sykehuset der bestefaren døde, og hun drar på leting etter eiendelene hans.

Parallelt med denne historien følger vi to andre hovedhistorier som er fascinerende og spennende – hver på sin måte. Vi får historien om tigeren som rømte fra zoologisk hage under andre verdenskrig og hvordan den beleiret et lite tettsted oppe i fjellene. Innsnirklet i den første kommer historien om bestefarens møter med mannen som ikke kunne dø.  Alt veves i hverandre på en mesterlig måte, og de siste to hundre sidene var like spennende som en velskrevet thriller.  Anbefales – uten forbehold!

Terningkast 5

tirsdag 8. mai 2012

Arto Paasilinna : Volomari Volotinens første kone og andre gamle ting : Aschehoug, 174 sider




Eldgammelt nytt - Publisert i Altaposten 8. mai 2012

Dette er Paasilinnas tiende roman oversatt til norsk og som vanlig i den gamle finnens bøker skal vi også denne gang farte ganske mye rundt på landeveiene.

Volomari Volotinens foreldre var gamle allerede da Volomari ble født. De elsket gamle ting og de samlet på gamle ting. Dette var en arv Volomari tok med seg og som voksen mann var han helt lik sine nå avdøde foreldre. Var det gamle gjenstander i nærheten var Volomari som en hauk etter dem. Han sporet dem opp og samlet dem på sin og kona, den tyve år eldre feltlottens Lauras eiendom.

I korte kapitler blir vi med Volomari Volotinen på jobb som forsikringsagent og han reiser både i Finland og ellers i Europa.På disse turene kommer Volomari i snakk med mange slags mennesker, og han bytter til seg eller kjøper de mest utrolige klenodier. Badebuksene til Tarzan, skinnluen til Lenin og nøkkelbenet til Jesus er bare noen av godbitene han kan kalle sine. I ett av de siste kapitlene er han i Alta og der finner han Europas eldste fittehår (det er overskriften på kapitlet ), og det finner han selvfølgelig i et helleristningfelt.

Det er mulig at noen vil kalle meg både humørløs og lite romslig, men fakta er at jeg kjedet meg mens jeg leste denne romanen. Kanskje har jeg lest for mange bøker av Paasilinna? Jeg ble ikke  overrasket en eneste gang, og jeg var veldig fornøyd med at boka ikke var lenger enn 174 sider.

Terningkast 3 

mandag 7. mai 2012

Julian Barnes : Fornemmelsen for slutten, Cappelen Damm, 185 sider




Slentrende eleganse - Publisert i Altaposten juli 2012

Fornemmelsen for slutten er britiske Julian Barnes ellevte bok. Det er også den boka han fikk den høyt verdsatte Man Booker prisen for i 2011. Prisen deles ut hvert år, er på 50 000 pund og gis til den beste roman skrevet av en innbygger i Storbritannia, inkludert nåværende og tidligere kolonier.

Det er en usedvanlig kort og intens roman. Men handlingen er langt fra enkel, og språket er nyansert, rikt og full av eleganse.

Boka er delt i to. I første del blir vi kjent med den ungdommelige utgaven av hovedpersonen og jeg-fortelleren Tony Webster. Han går på skole, er med i en liten guttegjeng der Adrian Finn med sin intelligens og sine kvikke replikker er gjengens midtpunkt. Tony beskriver seg selv og kompisene som pretensiøse absolutister.

Guttene vokser opp og mister den nære kontakten de hadde. For Tony skjedde den største forandringen da han ble forelsket og etter hvert sammen med den knipske Veronica. Forholdet varte i flere år, og kort etter at det ble slutt mellom Veronica og Tony fikk Tony et brev fra Adrian der han fortalte at han og Veronica var blitt sammen. Full av sinne og sjalusi sendte Tony et fælt brev til dem før han reiser til Amerika. Da Tony kommer tilbake til England får han vite at Adrian er død, han har tatt sitt eget liv.

I del to er Tony pensjonert, han er skilt og har en voksen datter. Han har forsonet seg med livet slik det er blitt, filosoferer over tiden og hvordan den påvirker tankene våre. En dag får Tony et brev fra en advokat. I brevet står det at moren til Veronica er død og at hun har testamentert en pengesum og Adrians dagbok til Tony. Tony skjønner ingenting og begynner å lete i fortiden etter svar.

”Mitt yngre jeg var kommet tilbake for å sjokkere mitt eldre jeg med hva det jeget hadde vært, eller var, eller noen ganger var i stand til å være. Og det var ikke lenge siden jeg hadde mast om hvordan minnene til våre liv minker, og med dem vår viktigste stadfestelse.”

Tiden forvrenger vår virkelighetsoppfatning, og Tony husker seg selv som bedre enn han var. Mange lesere har trukket frem slutten av boka som overraskende og helt spektakulær. Det er jeg uenig i. Slutten var akkurat som forventet, og jeg syns at frampekene var mange og tydelige nok.

Liker du spesielle ord, finurlige tenkemåter og dypsindige tankerekker, er dette absolutt boka for deg.

Terningkast 5




Herman Koch : Sommerhus med svømmebasseng - Lydbok, 11 timer og 11 minutt



Tja - sånn passelig....
Jeg trimmer og trasker og vasker og planter, alt til lydbøker.
Romanen handler om Marc Scholler, en riktig så ufyselig lege som avskyr pasientene sine og som har et menneskesyn jeg håper er uvanlig blant fastleger. Marc har en uvanlig vakker kone og to uvanlig vakre døtre på 11 og 13 år. En av pasientene til Marc er en berømt skuespiller, og selv om Marc vanligvis avskyr slike kunstnertyper blir han såpass inntatt i denne skuespilleren athant innleder et vennskap med ham. Og så skjer det grufulle ting, og så handler Marc ut i fra sin egen fantasi, og enda mer grufulle ting hender.

Jeg syns lydboka var godt lest, historien var sånn passelig, en firer, og jeg hører gjerne en til bok fra Herman Koch, selv om han ikke er blant favorittforfatterne mine. Det blir for mye unødvendig babling. 

søndag 6. mai 2012

En liten oppdatering

Jeg jobber, trener, leser, går på kino og planlegger reiser......

Har levert fire anmeldelser til Altaposten i løpet av den siste måneden som jeg bare går og venter på skal publiseres slik at jeg kan legge dem ut på bloggen:

Julian Barnes : Fornemmelsen for slutten
Arto Paasilinna : Volomari Volotines første kone og andre gamle ting
Téa Obreht : Tigerens kone
Kader Abdolah : Kongen

Disse bøkene planlegger jeg å lese og anmelde før sommeren:

Dina Rubina : På solsiden av gaten
Lois Leveen : Frihetens vinder
Kirstin Hammann : Se på meg
John Irving : I en og samme person
Alice Hoffman : Duevokterne

Og så skal jeg på ferie til Mallorca om noen dager. Vi hadde planlagt en gåferie, men etter at jeg jogget på asfalt med Pelle, den ene huskien våres er kneet mitt verre enn noensinne. Så da blir det strandferie. Liker å høre lydbok når jeg ligger på stranda, det er så 100 % avslappende å ligge på magen under en parasoll og høre en god lykbok. Jeg har ladda poden med:

Noen kjenner ditt navn av Lawrence Hill, lest av Kirsti Grundvig - det må jo bli en stor opplevelse, eller?
Sannhetens pris av John Grisham, lest av Ivar Nergaard

og så noen bøker....

Gifttreet av Barbarea Kingsolver og en annen pocketbok som sikkert står og venter på meg på Gardermoen.....

Det snør i Alta nå, og det har snødd i flere dager. Snøen legger seg ikke, og men det er snødunger overalt, i veikryss, på plener og vi har ikke satt bort skiene enda. Så jeg føler virkelig et stort behov for strand, sol og sommer.