lørdag 29. oktober 2011

Såpelaging, Paul Auster og Vigdis Hjorth

Sysler på en lørdag


Lage masse såpe - noen med lavendel jeg plukket i Lucca og skrubbesåpe med deilig agurkduft.

Høre ferdig Usynlig av Paul Auster - fantastisk god bok - terningkast 6 - hør eller les, jeg er stum av beundring, og kommer ikke til å si mer om akkurat det!

Lese ferdig 30 dager i Sandefjord av Vigdis Hjorth og skrive ferdig anmeldelsen!

Nå skal jeg drikke røvin mens jeg pakker inn alle såpene. I morgen er det bursdag - jeg blir 42 år og er så heldig at jeg har en bestemor som skal komme og spise middag hos meg. Har planlagt å lage kyllingfilet på raspet sqash - det er jeg nesten sikker på at bestemor aldri har smakt. God helg folkens!

torsdag 27. oktober 2011

Bernhard Schlink :Høytleseren – Lydbok, 5 timer og 16 minutt



Vi er i Berlin like etter 2. verdenskrig. Den femten år gamle Michael Berg møter den 35 år gamle Hanna Schmitz og de blir elskere. Ingen vet om dette forholdet som på alle måter er upassende. Michael er til å begynne med en gutt uten så mye selvtillit, men i møtene med Hanna får han selvtillit og han blir mer og mer attraktiv også for unge jenter. Han merker også at han får lyst til å være mer sammen med ungdom på sin egen alder, og han trekker seg litt unna Hanna, som han elsker.

Så kommer sjokket, Hanna er forsvunnet. Michael leter etter henne men det skal gå mange år før han treffer henne igjen, og da er rollene byttet. Da er det han som har makten.

Dette var en utrolig spennende bok – både på det indre og det ytre plan. Kort, bare fem timer og som vanlig leser Trond Brænne fantastisk.

Les og nyt!

onsdag 26. oktober 2011

Carl-Johan Vallgren : Kunzelmann & Kunzelmann - Lydbok, 17 timer og 56 minutt



Kos opphøyd i andre!

Jeg liker Carl Johan Vallgren, svensk forfatter født 1964, og jeg elsket Den vidunderlige kjærlighetens histore, en roman han fikk Augustprisen for. Den vidunderlige kjærlighetens historie er en av utallige bøker jeg leste før jeg begynte å blogge, og jeg skulle ønske jeg hadde skrevet om boka da jeg leste den, for den gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg. Og når jeg ikke skriver om boka sånn ca nøyaktig når jeg leste/hørte den, ja da glemmer jeg mye.
Men nå har jeg hørt Kunzelmann & Kunzelmann på lydbok, og det var strålende! Strålende fortelling og strålende lest av Kai Remlov.

Joakim Kunzelmann er en ganske patetisk fyr. Han bruker penger han ikke har på damer og dop og alkohol og regner med at alt ordner seg på en eller annen måte. Og så dør faren, den velrenomerte kunstsamleren og malerikonservatoren Viktor Kunzelmann, og dermed tror Joakim at alle hans økonomiske problemer er historie. Men så viser det seg at Viktor har ødelagt alle kunstverkene sine, og så rulles det opp en fantastisk og spennende historie som starter i Berlin før 2. verdenskrig. Parallelt med Viktors historie følger vi Joakim som roter seg bort i mye rart, blant annet pornofilminnspilling.

For den som elsker gode historier vil denne boka være et funn! Dessuten -  elsker du malekunst vil du mest sannsynlig sitte igjen med et smil som det kan ta ukevis å få bort. Sjekk dette:

”Jeg malte det på gammel tre” sa Viktor. ”Grundert med pipeleire og kasein. Eggeplomme blandet med saft av fikenskudd som bindemiddel. Som glansfarger lim og lut, mettet med voks. Mørkegrønn første grundering, og hele bildet er dekket med en karnasjon av blyhvitt og oker. Siden skyggene er dypest mot ytterkantene får grunderingen en gjennomskinnelig virkning, og bildet gir et tredimensjonalt inntrykk. Øyenbryn, pupiller, ansiktsrynker er lagt opp med caput mortuum i det øverste laget. Klesdrakten er malt før hudpartiet, for dybdens skyld. Jeg er spesielt fornøyd med cera collaen. Hjørnelæret er ekte sekstenkundretalls, akkurat som spikerne. Problemet med akkurat dette bildet er at det ikke kan selges som en Ehrenstrhal”.

Kos, kos, kos!


Andre som har lest boka er:

Ingalill
Rose-Marie

mandag 24. oktober 2011

Anders Bortne : Ismannen, Tiden, 213 sider




Marius i midten - Publisert i Altaposten 24. oktober 2011

Tittelen fascinerte meg. Kanskje fordi isbading er blitt en trend blant mine venninner. De møtes en dag i uken og springer på havet, sommer som vinter. Jeg tenker at de er litt sprø. Men har jeg litt lyst selv også, men så tør jeg ikke? Tja, nok om det. Anders Bortne har gitt ut to bøker før, en roman og en novellesamling, men dette var mitt første møte med forfatteren.

Det er tolv år gamle Marius som er fortellerstemmen. Han bor i Drammen sammen med moren og faren og familien sliter fælt. Moren er nettopp kommet hjem etter en kreftoperasjon. Hun har kreft i hjernen og på grunn av stråleskader går hun  alltid med tørkle over hodet. Moren er sterk og tøff,  og jobber og styrer og steller hjemme. Faren er Ismannen. Han er selvsentrert og fremstår som ganske syk. Hvilken psykisk diagnose han har skal jeg ikke begi meg ut på å gjette, men noe må det være. Ismannen har verdensrekorden i isbading og verdensrekorden i nakenkuldeløp (satt i Karasjok), og hans identitet ligger i at han har evner andre ikke har, han tåler ekstrem kulde og det finnes bare en Ismann i hele verden.

Marius forguder faren, og er stolt av ham. Moren har forgudet mannen sin en gang i tiden, men etter at hun ble syk er hverdagene blitt mer verdifulle for henne Det eneste hun egentlig ønsker nå er å ha det slik alle andre har det. Marius står midt i mellom foreldrene. Når faren skal ut på nye rekordforsøk eller på show klarer ikke moren å bli med, ikke på grunn av kreften, men fordi hun ser at han er som en utgått sirkusgjenstand. Hun sender sønnen i sitt sted, og hun trygler ham om å passe på faren. Vanlige gutter på tolv år skal ikke måtte passe på faren sin, men Marius er ikke vanlig. Han er liten av vekst, har ingen venner og er så skoleflink at han i mange sammenhenger ville fått betegnelsen nerd.

Virkelige hendelser og mennesker blir vevd inn i fortellingen og det gjør at vår historie blir mer virkelig. Mange husker kanskje ulykken med Anna Bågenholm, legen fra universitetssykehuset i Tromsø som våren 1999 satt fast i en bekk, og fordi hun var så nedkjølt - kroppstemperaturen var bare 13.7 grader da hun kom til sykehuset, overlevde hun. Denne historien er en av Ismannens  favorittfortellinger.

Spenningen og nerven ligger på flere plan. Familien fungerer ikke, og Marius har det ikke lett. Samtidig skal Ismannen gjøre et umenneskelig stunt, han vil sette verdensrekord i isbading på Austfonna på Svalbard, men har han fysikk og psyke til å gjennomføre det?

Jeg slukte boka og kan  konkludere med at den var lettlest, spennende og veldig godt skrevet.

Terningkast 5

søndag 23. oktober 2011

Anmeldelser på tur til avisa

Jeg klarer å motstå ganske mye men ikke fristelser. Akkurat det utsagnet er noe som passer veldig godt på hvordan jeg velger meg ut bøker for tiden.

Jeg har planer og setter opp leselister, men så blir jeg fristet til å lese andre ting. I kveld har jeg skrevet ferdig tre anmeldelser:

Edumund de Waal : Haren med øyne av rav
Anders Bortne : Ismannen
Eowyn Ivey : Snøbarnet

Jeg er snart ferdig å lese Maya av Isabel Allende, og så planlegger jeg å ta for meg:

Vigdis Hjorth : 30 dager i Sandefjord
Julia Gregson : De hvite englene
Ellisiv Lindkvist : Tørst
David Mazzucchelli : Asterios Polyp (tegneserie)

Men om det er det jeg kommer til å lese, nei det vet jeg ikke!

onsdag 19. oktober 2011

Cathrine Louise Finstad og Elise Sofie Østby : Norske hemmeligheter: Cappelen Damm, 208 sider






Spennende om hemmeligheter - Publisert i Altaposten 19. oktober 2011

Vi har dem alle. Hemmelighetene vi syns er for slemme, ekle eller barnslige for å deles med andre. Knausgård har hatt stor suksess med sine bøker der han vrenger sjela og deler sine innerste tanker med leserne.

I 2009 opprettet to jenter en blogg som de ga navnet norskehemmeligheter.no. Her inviterte de alle i Norge til å dele sin hemmelighet, helt anonymt selvfølgelig. Og hemmeligheter har det blitt mange av, så mange at det er blitt bok av prosjektet. Forfatterne har valgt ut 200 innsendte bidrag som de har laget collager til. Resultatet er blitt usedvanlig stilig og jeg ramlet helt pladask for ideen. Her er noen eksempler på hemmeligheter som noen i landet vårt har delt på nettstedet:

 -Jeg er besatt av å være brun. Jeg synes det er ekkelt å være bleik.

-Jeg prøver å gjøre alle lykkelige alltid, når det egentlig er meg som trenger det mest.

-Jeg gikk fra festen i går, i håp om at noen skulle merke det. Jeg håpte at noen skulle spør hvor jeg ble av, dagen etter. Ingen gjorde det.

Skrivefeilene skal være der, alle bidragene er trykket slik de er mottatt, og det er en del av sjarmen. Bildene som følger betroelsene er humoristiske, fantasifulle og overraskende og det er lett å se at forfatterne har utdannelse som illustratører. Bildene og betroelsene utfyller hverandre og danner en enhet som er unik. Nettstedet er fremdeles åpent, og forfatterne ønsker bidrag fra flere. Kanskje har du en hemmelighet du vil dele?

Terningkast 5

torsdag 13. oktober 2011

Karin Brunk Holmqvist : Sirile gentlemenn søkes : Silke forlag, 257 sider



Sjarmerende - Publisert i Altaposten 13. oktober 2011

Karin Brunk Holmqvist har hatt en eventyrlig suksess i Norge. I skrivende stund ligger de to andre bøkene Brunk Holmqvist har gitt ut i Norge, Potensgiverne og Rapsgubbene på henholdsvis syvende og tiende plass på bokhandlernes bestselgerliste.

Også denne gangen handler det om mennesker som har passert middagshøyden for lenge siden og som er godt i gang med siste del av desserten. Hovedpersonene er den 81 år gamle Margit Berg og naboen 79 år gamle Alma Nord.

Begynnelsen av boka er fylt med beskrivelser som for mange vil vekke minner om et bestemorkjøkken. Rosa Sankt Paulia står i hvite porselenskrukker under hvite tyllgardiner med rysjer. På kokeplatene ligger det kokeplatebeskyttere og på veggen henger det broderte løpere festet i metallbeslag. Margit og Alma har hyggelige hjem som de er stolte over. Det går mye tid til blomster både inne og ute. Ensomt kan det være noen ganger, selv om de har hverandre. Alma føler seg så ensom at hun bruker en del tid på hagenissen og hagegåsen sin. På vinteren legger hun ullpledd rundt dem før hun går og legger seg. At de er støpt i betong betyr ikke noe for henne, er det kaldt så er det kaldt!

En dag får damene beskjed om at husene deres skal rives. Kommunen har bestemt at veien til det nye hyttefeltet skal legges der de søte små husene deres står, og dermed bærer det rett på aldershjemmet med Margit og Alma. Riktignok skal de bare bo der i noen måneder mens de nye leilighetene deres blir ferdige, men det er mens de bor på aldershjemmet de bestemmer seg for å søke etter mannlig selskap. Margit er enke, og har en sønn, så hun vet hvordan menn er og hvordan ”klokkespillet” mellom bena funker. Alma derimot har aldri vært sammen med en mann, og hun mener at det nå er for seint. Men en mannlig venn som hun kan kjøre tur sammen med og dele en kaffe og bløtkakeopplevelse med er ikke å forakte, og derfor spaserer damene ned til lokalavisens resepsjon og leverer inn en kontaktannonse.

Boka er lettlest og sjarmerende og forfatteren er flink med detaljer, men hun må fornye seg hvis jeg skal lese flere bøker av henne. Dette er tredje bok der hovedpersonene er to gamle mennesker som enten bor sammen, eller er naboer, og akkurat denne sitronen er skviset akkurat passe tørr nå.

Terningkast 4

tirsdag 4. oktober 2011

Lene Kaaberbøl : Kadaverdoktoren : Gyldendal, 352 sider




Spenning som falmer - Publisert i Altaposten 4. oktober 2011

Historiske kriminalromaner er ikke noen sjeldenhet, men skikkelig gode historiske kriminalromaner dukker ikke så ofte opp og jeg var henrykket da en av mine danske favorittforfattere nylig kom ut med en ny krim.

Året er 1894, og vi befinner oss i Frankrike. Fortellerstemmen tilhører 21 år gamle Madeleine Karno. Hun er datter av byens kadaverlege, den legen som utfører obduksjoner ved mistenkelige dødsfall. Madeleine liker å hjelpe faren i arbeidet, men verken han eller kollegaene er komfortable med at en kvinne viser slik interesse for vitenskapelig arbeid.

En dag blir faren tilkalt fordi en ung kvinne er funnet død. Familien nekter obduksjon, men ved en tilfeldighet oppdager kadaverlegen at det kryper hvite midd ut av nesen til den døde. På kroppen har jenta tydelige bitemerker rundt brystene, på magen og på lårene. Det er menneskebitt og noen er ferske, men de fleste har vært der i flere år.

Jentas familie stiller seg avvisende til at det kan ha skjedd noe kriminelt, og de hjelper ikke til med etterforskningen. For etterforskning blir det! Presten som sitter og våker over den døde jenta blir kort tid etter begravelsen funnet drept og når liket av presten skal fraktes til sykehus for obduksjon blir likkjerra angrepet. Kadaverlegen som sitter sammen med liket i hestevognen blir stygt skadet og presteliket forsvinner. Dermed er det duket for at Madeleine kommer sterkere på banen, både med sin kvinnelige intuisjon og sine nøyaktig observasjoner.

De første tre hundre sidene var så spennende at jeg leste mens jeg rørte i kyllingsuppa, og jeg leste i matpausen på jobb og jeg var sitrende av glede. Spenningen kombinert med diskusjoner omkring banebrytende medisinske oppfinnelser var strålende lesning. Men så ble saken løst, og enda var det over femti sider igjen. Femti sider til å forklare forbrytelsen blir for mye. Likevel – dette er en god krim, og vissnok den første i en serie med Madeleine Karno. Det lover godt, og Lene Kaaberbøl er fremdeles en av mine favoritter.

Terningkast 4

lørdag 1. oktober 2011

Lemen

Vi har noe så innmari med lemen i Alta dette året, og lemen har ikke vært hverdagskost for oss før for noen år siden. Jeg vokste opp med historiene om lemenhøsten 1969. Da var Buktabakken pelskledt og dagens 60 åringer fortalte med skrekkblandet fryd om hvordan det var å gå nedover Buktabakken: - Det var lenge før gang -og sykkelveien kom. Ja, du skjønner, det var helt forferdelig. Hele Buktabakken var levende, alle lemene var desperate, de skulle til havet for å drukne seg. Ja, du vet jo at lemen tar selvmord på høsten?
Nei, det visste jeg egentlig ikke, og vår eminente lemenforsker Oksanen kan fortelle oss at lemen er viktige dyr og at det er bare tull og tøys at de hopper i havet hver høst. De er rett og slett på jakt etter mat. Men vi har mye av dem nå, og det kan være slitsomt, spennende og direkte farlig. Altaposten kunne melde at flyplassen i Alta må spyles mellom hver avgang og landing for å fjerne lemenlik. Ikke fordi lemene i seg selv er så farlige, de er jo tross alt ikke større enn hamster, men fordi fuglene som fråtser i deilige lemen er en fare for flytrafikken. Så derfor kjøres det med spylebil  på Alta lufthavn - hele dagen, og når de ikke spyler så skyter de med luftgevær mot de stakkars fuglene. Men jeg må innrømme at selv om jeg er glad i fugler, så kan de godt holde seg langt unna flyplassen!

To ganger i løpet av den siste uka har jeg hørt intens piping fra lufra og sett måser med levende hylende lemen i nebbet. Og det er jo litt spennende.

Torsdag ble ett av høstens mysterier på jobb løst. Det har lukta ganske så ubehagelig i deler av biblioteket, og vi har ikke funnet løsningen. Men så hadde plutselig en av mine mannlige kollegaer åpnet sikringsskapet og der lå det to lemenlik.

Noe av det første jeg gjør når jeg står opp om morgenen er å titte ut av soveromsvinduet for å telle lemen. Rekorden er 10, og da tok jeg bare med de som satt stille og spise gress og mose. Når jeg går tur med hunden i skogen må jeg se ned på stien hele tiden, hvis ikke trør jeg på lemen. Lar vi tuslingen foregå på asfalt er det ikke så ille, men døde lemenlik er det overalt, og de levende piper og rasler i løvet. Mange av mine bekjente gleder seg til kulda kommer og pipingen og raslingen forsvinner. Jeg syns det er spennende!