onsdag 28. september 2011

Anne B. Ragde: Jeg skal gjøre deg så lykkelig : Oktober forlag, 288 sider



En tålmodighetsprøve - Publisert i Altaposten 28.september

Anne B. Ragde strekker tålmodigheten til leserne vel langt i denne romanen der handlingen er lagt til Trondheim midt på 1960-tallet. Da jeg hadde lest til side 90 tenkte jeg at nå må det snart skje noe som ikke handler om trappevask, hvis ikke legger jeg boka bort.  Heldigvis var det akkurat der endringen kom, men jeg skjønner ikke hvorfor Ragde utsetter leserne sine for kjedelig og intetsigende pjatt så lenge. Men nok om det, for nå kommer den virkelig begavede historiefortelleren Ragde frem. Hun som skriver så godt om enkeltmenneskene at det er som å sitte på samme kjøkken som den personen som blir portrettert.

Og det er på kjøkkener og i trappeoppgangen at vi blir kjent med 8 familier som  bor i samme lavblokk i Trondheim.

Vi får et innblikk i hverdagen til velfungerende familier, og i hverdagen til familier som ikke fungerer like godt. Vi aner at et barn blir misbrukt av en vaktmester, og det går kaldt nedover ryggen når machopappaen skremmer vettet av både kona og ungene. Noen oppfører seg mer som forventet, mens andre setter tålmodigheten til naboene på prøve. Aller mest gjelder dette den vakre naboen i fjerde. Hun som har en mann som kjører rundt i landet og selger suppeposer. At hun er i tankene til både menn og kvinner i blokka er hun nok ikke klar over. Fru Åsen er skikkelig forbanne på den vakre:
“De ville alle ha hatt det så inderlig mye bedre her i oppgangen uten den floksa i fjerde, det var ikke et mannfolk som ikke hang med tunga når hun vrikket og svinset seg langs gangveiene, i høye hæler og med chiffontørklær som alltid åpnet seg og falt av håret i vinden så hun måtte springe stavrende etter det og fange og plukke opp mens det korte skjørtet avslørte alt herfra til Kina. For ei tøyte.”
Kvinnene er hjemme, steller hus og passer barn, mens mennene er på arbeid. De fleste har dårlig råd og det må spares og spinkes til fryseboks eller støvsuger. Noe kan man kjøpe på avbetaling, men handle hvitevarer uten alvorlig overveielse, nei det er det ingen som gjør.
Romanen gir et godt historisk tilbakeblikk over 1960 tallets begivenheter, både innenfor familien og ellers i samfunnet. Det kan virke som om forfatteren har hatt et ukeblad eller en avis fra perioden foran seg når hun skrev manuset, og i enkelte partier virker det litt oppramsende. Men dette er en roman jeg hygget meg med, og gode tips til gammeldags matlaging får man også. Visste du for eksempel at man må vanne ut nyrene før man lager noe av denne fantastiske råvaren?

Terningkast 4

torsdag 22. september 2011

Min lesehøst

Bokhøst er fantastisk fint og fryktelig stressende på samme tid. Det er så mange bøker jeg vil lese og det er så mange bøker jeg innser at jeg ikke får tid til å lese!

Nå er jeg ferdig med tre nye anmeldelser som skal til Altaposten. Jeg skal gjøre deg så lykkelig av Anne B. Ragde, Sirile gentlemenn søkes av Karin Brunk Holmqvist og Kadaverdoktoren av Lene Kaaberbøl.

Anmelderbøker som ligger i lesebunken er:
Alle sjelers natt av Deborah Harkness
Haren med øyne av rav av Edmund de Waal
Skadedyr av Gøhril Gabrielsen
Spill av Sigrid Combüchen

Og så er det noe med å jobbe på et bibliotek. Jeg er omgitt av fristelser hele tiden, og hyllene våre strutter av gode bøker. Det er som om man skulle ha plassert en alkoholiker på et vinmonopol - det hadde ikke vært så helt enkelt for den alkoholikeren, og det er ikke så enkelt for meg heller. Jeg må snakke hardt til meg selv for å ikke laste ryggsekken med bøker som virker fristende. Akk!



onsdag 21. september 2011

Svein Tarald Framnes : Juletre til Afrika, Aschehoug, 230 sider




Bokhøstens nedtur!    Publisert i Altaposten 21. september 2011

 Helge er fortelleren i debutromanen til 26 år gamle Svein Tarald Framnes. Helge kommer tilbake til øya der hans foreldre og besteforeldre har bodd. Ingen kjenner Helge på øya, men han har et eller annet institusjonsopphold bak seg, og er på øya for å hugge grantrær som en del av et behandlingsopplegg. Den usedvanlig teite ordføreren Ragnhild Stolmen har nemlig bestemt at alle grantrær i hele kommunen skal bort. Kommunen er ikke villig til å betale for moderne hogstmaskiner, men de leier den russiske verftsarbeideren Pavel til å utføre granskogkuttingen med gamle motorsager. Helge er hans assistent.

Når man leser boktittelen skulle man kanskje tro at boka handler i hvert fall bittelitt om juletre og Afrika. Det kan jeg avsløre at den ikke gjør. Det er riktig nok kommet opp et forslag fra kommunen om at grantrærne kan sendes til Afrika som nødhjelp, men det kom aldri svar fra de stakkars fattige, så dermed ble saken lagt vekk, og dett var dett om Afrika.

Denne romanen har tre store problem. Det første er den platte humoren som gjennomsyrer hver setning. Følgende to setninger viser forhåpentligvis litt av problemstillingen:

”Klokka var nær tre på natta då mobiltelefonen min brått byrja å skjelve av redsel. Det var mildt sagt alarmerande."

Å – jeg knurrer her jeg sitter. Det andre er at man ikke får noe forhold til karakterene. Helge og Pavel er endimensjonalt fremstilt, og jeg får verken sympati eller medfølelse med noen av dem.

Det tredje og det mest alvorlige er at historien er tynn som en spiker. Det er en dum ordfører, dumme mennesker i kommunestyret, en dum Pavel og en dum Helge som gjør dumme og uinteressante ting. Det kan hende noen syns at dette er morsomt, jeg gledet meg bare til boka var ferdig.


Terningkast 2

søndag 18. september 2011

Hjemme igjen



7 dager på kloster i Italia er historie. Forventningene før jeg dro var store, både til selve La Cappella og til skrivekurset.

                                         Utsikt fra bassenget - La Cappella

Jeg møtte opp på Gardemoen klokken 08.00, og kjente at det var betydelige mengder sommerfugler som hoppet og danset i magen min da jeg entret UTLAND. Vi reiste til Firenze via Zürich med Swiss Air, og jeg oppdaget at det finnes flyselskap som deler ut gratis mat, og alt du ønsker av drikke - både vin og øl - gratis! Heia Swiss Air, vi var alle veldig imponert! Og nå skriver jeg vi, for ganske snart, ja allerede på Gardemoen ble vi som aldri hadde møtt hverandre før, og som skulle tilbringe en uke sammen i utkanten av Lucca kjent. Eller nå tok jeg en liten hvit løgn, for to av deltakerne kjente hverandre fra før, mens alle vi andre møttes for første gang på Gardemoen. Eller, ja, sant skal jo være sant, det var faktisk to stykker som reiste alene til La Cappela. De kjente heller ikke hverandre og de kom fra ulike destinasjoner. Men nok om det. Vi ble hentet av en hygglig sjåfør og ble kjørt i minibuss til Lucca. Etter en times kjøring begynte stigningen, og det var så bratt det siste stykket opp mot klosteret at sjåføren måtte stoppe og rygge i svingene. Trær fulle av umoden oliven sto som eldgamle autovern og jeg syns det var ganske så skummelt. Men da vi kjørte inn på gårdsplassen foran klostret og duften av lavendel fylte luften glemte jeg alt om skumle veier.

                                                   Lavendelbusker - La Cappella

Jeg hadde ikke betalt de 3000 kronene som det kostet ekstra hvis man ville ha singelrom, regnet med at jeg kom til å finne tonen med alle som ville delta på et slik skrive og yogakurs og det stemte. Jeg fikk en romvenninne som var veldig hyggelig og vi hadde det skikkelig koselig på rommet. Litt ukoselig hadde vi det også, men det var myggrelatert. Herreminhatt hvor mange myggstikk vi fikk, og vi så ut som om vi hadde fått byllepest da vi dro derifra, ihvertfall de fleste. Noen hadde sluppet unna med enkelte små humper i huden. Andre, slik som min romvenninne og undertegnede hadde så mange myggstikk at det gikk ut over både nattesøvn og helse. Vi måtte spise antihistaminer og smertestillende! Og selv om jeg er fra Finnmark og derfor skulle ha en grei erfaring med mygg så har jeg aldri vært borti lignende.

            La Cappella, nydelig avslapningsområde som ikke kunne brukes på grunn av mygg!

Men hva så med skriveskurset? Det har jeg jo ikke skrevet noe om, og grunnen er at det ikke ble viktig for meg. Men jeg kan fortelle hvordan det var lagt opp. Det var fem dager kurs, med to økter på en og en halv time hver dag. Første økt hadde vi en teoretisk gjennomgang over enkelte emner, f.eks kreativitet og så fikk vi en oppgave vi skulle løse, skriftlig selvfølgelig. Og det var rom for læring og for personlig utvikling av tekster, og flere av de andre fikk gode tilbakemeldinger på egne skriveprosjekt. Men jeg koste meg bare og så VAR jeg bare. Så når klokka ble 15.30 og siste økt var over koblet jeg helt ut. Ikke leste jeg, ikke hørte jeg lydbok og jeg snakket nesten ikke med noen heller. Jeg bare var. Jeg tasset rundt i en lilla solkjole med en stråhatt på hodet og pustet og inhalerte lavendelduft. Men tilbudet om lesing av individuelle tekster var der, og hvis jeg hadde skrevet noe før jeg dro nedover ville jeg ha benyttet meg av tilbudet.

Det er så mye mer å fortelle om, og alle menneskene som var med på kurset var helt vidunderlige, hver på sin egen spesielle måte. Vi ble enige om at vi ikke skulle si noe om hvem de andre var, og at vi aldri skulle bruke andres historier i egne fortellinger, så det skal jeg ikke gjøre. Men jeg kan si takk til alle!

Lucca sentrum - ukjente folk :-)



Her er det ikke mitt vinglass, her er det min flaske!


Utsikt fra stua - La Cappella





tirsdag 6. september 2011

Tor Åge Bringsværd : Slipp håndtaket når du vrir, 301 sider, Cappelen Damm




Herlige Bringsværd! - Publisert i Altaposten 5. september 2011

Man skal være veldig trygg og sikker på sine evner som forteller for å tørre å gjøre akkurat det som Bringsværd har gjort i sin siste bok. Her kommer nemlig en varm og klok fantasyroman der menneskene blir utfordret på sitt syn som universets herskere. Og han gjør det med en fortelling om en kamp mellom det gode og det onde der det nesten ikke blir spilt blod.
Jeremias, Hildur og hunden Jensen  må redde verden fra mørket som holder på å ta over. Det dukker opp mørke hull overalt, og våre helter flytter seg via disse hullene. Noen ganger skjer disse forflytningene frivillig, andre ganger blir det bare slik. Og når man har reist gjennom sorte hull så er det ikke noe selvfølge at man fremtrer i menneskeskikkelse, det vet jo alle som reiser mye i sorte hull. Det er Jeremias som forteller historien, og han blir både katt, ku og isbjørn på sine reiser gjennom tid og rom.
Underfundelig og snedig er ordene som dukket opp i hodet mitt mens jeg leste. Plutselig forsvinner bokstaven R ut av all kommunikasjon. Det går en liten stund, så forsvinner bokstaven K også. Det byr på visse vanskeligheter, men innholdet gir fortsatt mening:
An det ha væt den bija som vi ba politiet fjene fo en time siden? Sa den ene. Og den andre nikket. – Va ansje det, sa han bekreftende. ”
De store problemene kommer først noen timer senere når alle vokalene blir borte.
Bringsværd har mye viktig å fortelle, og jeg syns han gjør det på en flott og lite moraliserende måte. Istedenfor å si at menneskene har ødelagt for isbjørner med global oppvarming slik at isbjørnene sulter,  blir Jeremias og Hildur isbjørner, og gjennom dem får vi en påminnelse om hva vi gjør med kloden vår. Det samme gjelder dyr i bur. Her finnes ingen moraliserende pekefinger som forteller hvor grusomt det er med overforede kyllinger på veksthormon. Det vi får er tenkende og pratende katter som forer opp små barn i bur. Foret kommer fra sekker som er dekorert med bilder av lykkelige småbarn som leker i en grønn blomstereng.
I en utgave av verden finnes ikke fast land lenger.  Det finnes bare to arter igjen på jorden; mennesker og havmennesker. Menneskene bor på vaklevorne øyer bygd av søppel, og de vil ikke blande seg med havmenneskene. Tenk hva som kan skje hvis man tillatter blanding av raser? På søppeløyene finnes det mottak der havfolkene blir brakt når de kommer på land og søker om hjelp. Men havfolkene får ikke hjelp, menneskene vil beholde sin renhet. Når en søppeløy bryter sammen dør alle som bodde der. Ingen hjelper hverandre,  enhver har nok med seg selv.
Denne ble lest med et smil rundt munnen, og jeg må bare innrømme at jeg erklærte min kjærlighet til Bringsværd flere ganger, og det ganske høyt også.

Terningkast 5