tirsdag 29. juni 2010

Susan Abulhawa : Morgen i Jenin : Aschehoug, 366 sider


Sterk palestinsk roman - Publisert i Altaposten 29. juni 2010

Da jeg var 12 år reiste en av tantene mine til Beirut for å arbeide som operasjonssykepleier. Hun kom hjem og fortalte de grusomste historier om barn som ble skutt og drept foran øynene hennes. Disse historiene sitter spikret fast i hodet mitt, og det har aldri vært noen tvil om hvem som har min sympati når det gjelder konflikten i Midtøsten. Med dette som utgangspunkt leste jeg denne romanen som handler om en palestinsk familie som vi følger fra 1941 og frem til i dag.

Hasan og Dalia er to unge palestinske ungdommer som bor i den lille landsbyen Ein Hod. Hasan forelsker seg i Dalia og de gifter seg.  Hasan tilhører en gammel familie som har bodd på samme plass i 40 generasjoner, og familien hans har alltid dyrket jorden. De to eldste barna til Hasan og Dalia, Yousef og Ismail ble født i den lille landsbyen. Ismail får en karakteristisk skade rundt det ene øyet sitt, og denne skaden skal være med å identifisere han mange år etterpå.

I 1948 invaderte Israel Ein Hod og nabolandsbyene og fordrev alle som bodde der fra hjemmene sine. På veien fra Ein Hod til Jenin ble Ismail kidnappet av den jødiske soldaten Moshe som  puttet babyen i en ryggsekk, kjørte hjem og fortalte kona at de nå var blitt foreldre. Kona, som var overlevende etter Holocaust, var dypt deprimert og lengtet etter et barn. Hun stilte ingen spørsmål, og tok imot den lille arabiske gutten med åpne armer.

Flyktninger fra forskjellige palestinske landsbyer ble samlet i Jenin, hvor de måtte bo i teltleire. Lidelsene og usikkerheten dominerte, men det var likevel ikke bare elendighet. Amal er Hasan og Dalias tredje og siste barn, hun blir født i flyktningeleiren. Det er hun som i jeg-form forteller historien til oss, avløst av en ukjent fortellerstemme som kommer frem med ujevne mellomrom. Selv om Amal er en oppdiktet karakter gjør jeg-formen at historien føles sann, og det var helt umulig å ikke bli berørt av det jeg leste. Kleenexpakken fikk virkelig kjørt seg.

Amal beskriver morgener mettet av poesi og soloppgang, blandet med duften av blomstrende mandeltrær, olivenbusker og pipetobakk. Det er fargerike og detaljerte beskrivelser av et vakkert landskap med duftende trær og nydelige blomstrer. Flyktningene lever intens og henter frem historier og drømmer som kan hjelpe dem til å holde ut. Etter hvert som  romanen utvikler seg blir tragediene mange, med massakrene i flyktnigeleirene Sabra og Shatila som det verste.

Språket er svulstig, og kan være uvant for mange lesere. Den arabiske litteraturen og den arabiske måten å snakke på er svært ulikt det vi kjenner fra vår vestlige kultur, og etter at jeg hadde lest tjue sider hadde jeg allerede skriblet ned to fulle sider med kritiske bemerkninger til overdådigheten i språket. Men så måtte jeg bare legge bort den avmålte vestlige tenkemåten, og heller åpne opp for å ikke steile av setninger som denne:  ”Hun holdt han tett inntil brystet i sine moderlige armer.”

Da jeg var ferdig med boka følte jeg meg helt utslitt. Selv om deler av boka er fiksjon, er historiene basert på virkelige hendelser og overgrep mot et folk der tragediene har stått i kø. Men vi tåler å lese om det, og selv om språket er overdådig og sjenerøst, er dette en god bok som kan være med på å gi ny kunnskap om, og forståelse for konflikten i Midtøsten.

Terningkast 5

søndag 27. juni 2010

Vendela Vida : La nordlyset slette ditt navn - Gyldendal Forlag, 245 sider






Overraskende bra

Vendela Vida er født i 1971. La nordlyset slette ditt navn er hennes tredje bok, men den første som er oversatt til norsk.

Denna boka handler om Clarissa som er 28 år. Clarissa er forlovet med barndomsvennen Pankaj. De bor i New York og har det helt ok. En dag får de beskjed om at faren til Clarissa er død og de reiser for å forberede begravelse. Clarissas eneste andre slektning er den seks år yngre broren. Han er funkskjonshemmet og bor på institusjon. Etter begravelsen går Clarissa inn på rommet til moren. Moren forsvant da Clarissa var tenåring. Ingen vet hva som skjedde med henne. Ihvertfall; Clarissa finner en stor konvolutt med sitt egen navn på. Da hun åpner den ser hun fødselsattesten sin og hun får sjokk. Han hun trodde var faren er ikke hennes biologiske far. Den mannen som står oppført som far er en mann som har et samisk navn. Dette er bakteppet for romanen som handler om Clarissas reise til Nordkalotten.

Jeg likte boka veldig godt. Vendela Vida skriver så tett opp mot virkeligheten at jeg blir overrasket når det er innlysende "feil" i teksten. Slik som oljeplattformene på yttersiden av Tromsø.

Det er tydelig at forfatteren har vært på Nordkalotten og gjort grundige undersøkelser, for mange detaljer stemmer. Her er det gode beskriveler av landskap og miljø fra Kautokeino, Karasjok, Masi og Alta. Jeg likte spesielt det som handlet om ishotellet i Sorrisniva, en plass jeg ha laget flere bloggposter fra, rett og slett fordi det er så utrolig fint der.

Boka skal filmatiseres, og opptakene skal gjøres i USA, Finland, Sverige og Norge. Jeg gleder meg!
Janke har også lest boka, her er anmeldelsen. 
Her ligger lenker til anmeldelser fra ulike aviser.

Superkulturell

Ja, akkurat det føler jeg at jeg kan kalle meg nå; etter 3 dager på rad med flotte opplevelser, og alle helt forskjelllige.

Øytun Folkehøyskole som ligger 5 kilometer fra Alta sentrum hadde invitert til konsert på torsdagkvelden med kultur-mix koret som er ledet av Per Oddvar Hildre.
Bildet av Hildre er lånt fra Norsk sangforum sine sider. 

Gjennomsnittsalderen på tilhørerne var skyhøy, og jeg med mine 40 år var blant de yngste. Det var en helt utrolig konsert, med energi, driv og glede. Jeg måtte tørke tårer flere gang, jeg ble så rørt! Jeg tok dette som en kombinert trim og opplevelsestur, og jeg og naboen som jeg gikk sammen med skilte oss klart ut både når det var snakk om alder og bekledning. Jeg hadde tatt på meg verneskoene og turklærne, jeg skulle tross alt forsere både skog og myr for å komme frem. Uansett, det var en fantastisk konsert og jeg er veldig glad jeg tok turen.

Fredagskvelden var satt av til mimring om den transibirske jernbane. Nei, jeg har ikke tatt den turen ennå, men jeg skal! En venninne av meg er nylig kommet tilbake og hun hadde tatt over 850 bilder fra turen som for hennes del startet i Murmansk og endte i Bejing. Vi delte en flaske musserende vin og så på bildene, en strålende kveld, og jeg har ikke akkurat fått mindre lyst til å reise!

Lørdagsvelden var det kino, nå med min eldste venninne. Vi kjørte opp til sentrum i øspøsende regnvær, gikk på den strålende flotte Alta kino og så den flotte filmen; Seraphine. Hun som spilte hovedrollen var utrolig flink, og jeg kan anbefale filmen til alle!


Etterpå gikk vi i baren på Alfa & Omega og tok oss en nederlansk kaffe mens vi pratet om filmen og livet sånn generelt. Ja, og så har jeg lest en bok: La nordlyset slette ditt navn av Vendela Vida. Tenkte jeg skulle blogge om boka i morgen. 


onsdag 23. juni 2010

2 nye bøker lest

Nå er jeg ferdig med Mot Nordavinden av Daniel Glattauer og T. S. Spivets utvalgte verker av Reif Larsen. Begge bøkene skal anmeldes for Altaposten, anmeldelsene kommer her på bloggen når de er publisert.

I kveld skal vi dra til Skillefjorden og ha bål i fjæra. Dette er en tradisjon som familien min og etterhvert venner og venners venner også blir med på. I fjor var vi mange; og med bestemor på plass i campingstolen er alt som det skal være. Nå er hun snart 90 år, og hun har vondt både her og der, men til tross for surt og kaldt vær vil hun delta. Skillefjorden er hennes hjemplass, men det er ingen som har bodd der siden bestemor og bestefar flyttet inn til Alta for 32 år siden. Bildene under er tatt i fjor på Sankthansaften.




mandag 21. juni 2010

Berlin

Da var høstferien bestilt. Turen går til Berlin. Tips tas imot med takk!

søndag 20. juni 2010

Litt om så mangt

Det leses mye, men blogges lite. Har hatt det veldig travelt og veldig moro. I helga har det vært feiret at det er 25 år siden grunnskolen ble avsluttet. Formen er overraskende bra til tross for at jeg deltok med liv og lyst og hopp og sprell.

Fredagskvelden var alle samlet på den gamle diskoteket som heter Fritz. Jeg dro hjem tidlig slik at jeg kunne være tipp topp klar for lørdagen som startet med omvisning på den gamle ungdomsskolen vi gikk på. Etterpå var det lunsj, og så var det pause til vi skulle møtes klokken 19.00 for å ta buss opp til Sorrisniva.  Der fikk vi servert det beste måltidet jeg noen gang har smakt! 5 retter, alt smakte fantastisk,  men den kremete suppen med røkt reinsdyrskjøtt var bare helt - nei jeg finner ikke ord! Så god var den. Forretten var laksekarpatsjo med salat, kaviar og gressløkolje. Bildet under er hentet fra hjemmesiden til Sorrisniva, og viser en slags laksekarpatsjo, med med annet tilbehør enn det vi fikk servert.


Jeg måtte selvfølgelig snakke om bøker og lesing, og ut på kvelden satt jeg og snakket med en gjeng jeg knapt har snakket med eller sett etter at jeg ble voksen. 3 av guttene, eller de er jo faktisk blitt voksne menn på 40 år nå, kunne fortelle at de i voksen alder hadde fått påvist lese og skrivevansker, og det at de ikke mestret lesing hadde påvirket dem hele livet. Yrkesvalg og måten å se seg selv på hadde blitt påvirket, og  ingen av dem hadde fått hjelp før etter at de var passert 30. Å høre hvordan de selv i dag slet med å knekke lesekoden var en skikkelig tankevekker for meg. 
Jeg skal ut på arbeidsplasser og snakke om lesing og hvor fint det er for barna at spesielt pappa leser for dem. Og jeg er av den oppfatning at lesing kan forandre mennesker, og at enkelte tekster  har kraft i seg til å forandre et liv. Hvordan skal man gå frem uten å få de som ikke behersker lesing til å føle seg liten? 

Ellers er jeg i full gang med å lese T.S. Spivets utvalgte verker av Reif Larsen. Det går ikke akkurat fort, men det er ganske interessant. 

Ellers 2: Det regner så mye at jeg lurer på om vi må blåse opp gummibåten.

Ellers 3: Jeg har ferie nå, først 3 uker avspasering og så 4 uker sommerferie.




Bilde av Alta, tatt fra Hjemmelufttoppen - en solskinnsdag, altså ikke i dag.



Tatt på samme sted og på samme tidspunkt som bildet over, denne gangen mot Auskarnes, (der skal jeg gå på turorientering i sommer), og når man flyr til Tromsø flyr man over de snødekte fjellene. 

torsdag 17. juni 2010

Biblioteket i Vadsø

På mandagen var jeg en snartur innom Vadsø. Det er 15 år siden jeg var der sist, og da overnattet vi på en campingplass som nå er nedlagt. Jeg husket ingenting fra mitt forrige besøk, og syns det var utrolig spennende og morsomt å se litt av byen. Biblioteket var målet for mitt besøk, men jeg fikk ikke tatt noen bilder som kan rettferdiggjøre det flotte bygget, derfor har jeg lånt et bilde fra Vadsø kommune sin hjemmeside.
Vadsø folkebiblitek deler lokaler med Finnmark fylkesbibliotek, og for en biblioteknerd var det en drøm å komme inn dit. Det luktet slik et bibliotek skal lukte, og så var det lyst, luftig, fullt av bøker og fine sitteplasser. Jeg ble nesten litt andektig. Bildene som kommer under har jeg selv tatt.

Her var det egentlige motivet utstillinga på toppen, men men.....



Her var det egentlig alle russiske bøker (utlånt fra Kirkenes), som var hovedmotvet, men jeg lurer på om jeg kanskje må ta meg et lite kurs i fotografering :-)
Dette bildet er tatt på vei ut hovedinngangen! Vilt og vakkert!

Og dette er flyplassen - hovedinngang og hovedutgang. Også vilt og vakkert!

onsdag 16. juni 2010

Oppfølging på - æ e så forbanna

Nå er det noen dager siden "Bibliotekarene anbefaler" fjernet den mye omtalte og mye kommenterte (veldig bra respons!) bloggen der de hadde kopiert det meste av teksten fra en av mine bokanmeldelser. Jeg har ikke hørt noe fra dem, og regner ikke med å gjøre det heller. Det hadde vært interessant å høre hva de som drifter "Bibliotekarene anbefaler" mente om saken, men jeg kommer ikke til å ta kontakt for å få vite det.

onsdag 9. juni 2010

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer?

Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighet

Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Malerkunst i Dora - Francois Le Lionnais - Flammesingel, 18 sider

Her må jeg bare innrømme at jeg aldri hadde hørt om Francois Le Lionnais før jeg fikk denne i posten.

Men noe vet jeg fordi jeg har lest på Flamme forlag sine nettsider og her er bittelitt informasjon om fyren:

Fransk matematiker, ingeniør, sjakkekspert. Arrestert under annen verdenskrig for motstandsarbeid, satt i konsentrasjonsleiren Mittelbau-Dora i Tyskland. Født 1901 - død 1984.

Malerkunst i Dora er vitnesbyrdet om hvordan han og en medfange klarte å gjenskape store deler av den maleriske kanon kun ved hjelp av hukommelsen. De husket den minste detalj i kjente  kunstverk, og pratet om dette, noe som skal ha vært avgjørende for at Francois klarte å overleve.

En snedig liten bok som forteller mye om menneskenes evne til å overleve og finne måter å overleve på under ekstreme forhold.

Midnattsol

Mobilbilde - tatt på Komsatoppen, utsikt mot Altafjorden

I kveld gikk jeg opp til Komsatoppen og skrev meg inn i trimboka der. Det var bare 4 grader men sola skinte, og nå klokka 01.30 skinner den like sterkt!
Fikk levert inn anmeldelse på Morgen i Jenin nå i kveld, og er begynt å lese T. S. Spivets utvalgte verker av Reif Larsen, det er neste bok som skal anmeldes i Altaposten. Venter på Siri Lill Mannes sin krimbok, men trur at transportarbeiderstreken (som nå er ferdig), gjør at boka kommer veeeeldig sent til Alta, for det er noen uker siden jeg bestilte den, og postkassa er tom. Men jeg har jo ikke akkurat mangel på lesestoff, så det er et luksusproblem.
Dessuten gleder jeg meg vilt og uhemmet til sommeren kommer for alvor!!

mandag 7. juni 2010

Fredrik Skagen : Viktor! Viktor! - Cappelen Damm, 293 sider



Krim som har tålt tidens tann!

Min bror ble helt hekta på Fredrik Skagen, og snill som han er har han gitt meg alle bøkene! Og når broren min anbefaler bøker, ja da lytter jeg, for det var han som i sin tid anbefalte meg Carl Hiaasen. Etter det rådet tilbrakte jeg mange timer i sumpen i Florida sammen med den enøyde raringen som jeg ikke husker hva heter. Men nok om det, tilbake til Viktor! Viktor av Fredrik Skagen.

Vår helt eller det er kanskje riktigere å kalle han hovedperson, Morten Martens er akkurat kommet tilbake til hjembyen Trondheim. Han har vært i London en uke. Der har han kjøpt seg løsskjegg, runde briller og skaffet seg en fødselsattest, noe som vil hjelpe han til å skaffe seg et britisk statsborgersskap. Men hvorfor trenger han nå det? Svaret er at Morten vil forsvinne som Morten. Han er bitter etter en opprivende skilsmisse, og han ønsker at ekskona virkelig skal få lide. I tillegg er han lei av å aldri ha penger nok, så han gjennomfører flere økonomiske svindleraffærer, slik at han skal ha mye penger når han gjenoppstår som britisk statsborger.

Morten har tenkt ut det meste, men det er noen som kommer til å stikke kjepper i hjulene på ham, og det ganske så utilsiktet. Vi er nemlig tidlig i 1980 årene, 1982 er året det meste av handlingen i boka skjer, for å være mer nøyaktig. Og i 1982 var vi enda veldig redd for russerne, og ute på Frøya var det akkurat satt opp noen rare master. Noen trodde at disse mastene var hjelpemidler for amerikanerne slik at de kunne overraske Russland i et bakholdsangrep. Ihvertfall så blir det et fryktelig sammensurium av ulike hendelser, og jeg røper ikke mer, men har alvorlige planer om å lese de andre 8 bøkene om Morten Martens.



søndag 6. juni 2010

Linn Strømsborg : Øya

Dette er den tredje flammesingelen, og den første med en "vanlig" fortelling. Det er da historien om hvordan noen unge mennesker opplever Øyafestivalen i Oslo en sommerhelg, og hvordan de tenker omkring fest, kjærester og dagligliv. Helt greit, helt enkelt, ingen overraskelser.

Jeg er nå kommet til det stadiet der jeg føler at jeg er ett støttemedlem for norsk litteratur når jeg er medlem i flammeforlaget, og lurer litt på om jeg skal melde meg ut. Men jeg ble jo veldig tidlig med, og har jo et høyt nummer - medlem nummer veldig lavt, kan jeg gi slipp på det liksom? Har enda ganske mange singler jeg ikke har lest, og det dukker stadig nye ned i postkassa. Her skal det leses fort, og tenkes!

Frode Grytten : Norge og andre dikt - med introdukson av Thorbjørn Jagland

Dette er den andre flammesingelen jeg har lest, og jeg er mye mer begeistret enn etter den første. Denne gang er det Frode Grytten som både har diktet selv, og diktet fritt etter forskjellige andre poeter; blant annet Allen Ginsberg og Gregory Corso.

Innledningen er det Thorbjørn Jagland som tar seg av, og jeg fikk assosiasjoner i forhold til "Det norske hus". Siste del av denne lille samlingen handler om hus og leiligheter, og ikke på en helt tradisjonell måte. Men litt morsomt er det. Så nå skal jeg hive meg rundt og lese en ny liten singel.

Kathryn Stockett : Barnepiken.

Tenk at det bare er femti år siden!

Vi er i Sørstatene på første halvdel av 60-tallet. De hvite fruene er avhengig av svarte hushjelper, både for å oppdra barn og for å lage mat. Enkelte, eller langt de fleste mener at hushjelpene tilhører en lavere klasse, og den ekleste og ondeste av alle fruene; miss Hilly får gjennomført at alle svarte hushjelper må bruke eget toalett. Det er nemlig uhygenisk at svarte og hvite deler på slikt utstyr, for de svarte er skitne og har en bakteriekultur som gjør de hvite syke. 

Miss Hilly er leader of the pack. Vi kjenner henne igjen fra klassen, håndballen, og ja, også fra arbeidslivet. Hun har noe som andre også vil ha, og ingen tør å si henne imot. En av Miss Hillys venninne, Miss Skeeter er en utradisjonell ung kvinne. Hun er høy, egentlig vakker, men det ser hun selvfølgelig ikke selv, og i motsetning til alle sine hvite venninnner, ugift. 

Miss Skeeter får arbeid som journalist i lokalavisa og hun skal ta seg av saker som handler om husstell. På dette området er Miss Skeeter helt amatør, på lik linje med de fleste hvite kvinner fra middeklassen/øvre middelklasse. De har jo aldri trengt å gjøre noe i huset, verken da de vokste opp eller når de fikk sitt eget hjem. Husarbeid og barnepass er jo arbeidet til de svarte hushjelpene. Miss Skeeter spør hushjelpen til sin venninne om hun kan hjelpe henne med spalten sin, og så lenge det pågår i hemmelighet er hun villig til å gjøre det.

Etterhvert dukker det opp en plan om å skrive en bok der hushjelpene forteller om hvordan livene deres er. Med rasismen i Sørstatene hjertelig tilstede, er det en stor risiko forbundet for alle som er med på dette prosjektet, og når romanen er ferdig, er det tre personer vi har blitt skikkelig godt kjent med. Det er den hvite miss Skeeter, samt hushjelpene Aibileen og Minny.

Jeg likte boka godt, den er lettlest og underholdene, og ganske lærerik. Og tenkt at det bare er femti år siden det var en akseptabel idé at hushjelper skulle ha et eget toalett fordi de var skitne!

lørdag 5. juni 2010

Jeg = leseagent!


Jeg har vært på kurs i Tromsø. Egentlig hadde jeg fryktelig lyst til å dra på fortellerfestival i Oslo, men det ble det ikke råd til, så da ble det kurs i Tromsø istedenfor. Og det var ganske fint! Foreningen Les inviterte til kurs, og vi var 10-12 bibliotekarer fra Nord-Norge som møtte opp, samt fylkeskontakt for Forfatterforeninga. Stor var overraskelsen da vi fikk vite at selveste Kine Hellebust skulle komme og prate med oss om noen erfaringer hun hadde gjort da hun sammen med en av bibliotekarene ved Finnsnes folkebibliotek hadde vært og formidlet litteratur på to store bedrifter. Og en time med en av mine store helter fra barndommen var ikke å forakte. (bildet er lånt fra hats.no).

Jeg skal samarbeide med to kolleagar fra Alta folkebibliotek, og vi skal innta bedrifter i Alta og snakke om lesing og litteratur. Vi skal også få med oss en forfatter, og jeg venter i spenning på lista som fylkeskontakten i forfatterforeninga skal sende meg. Håper på Knausgård, Nesbø, Ragde, - neida, tuller bare, vil ikke ha Knausgård, men Ragde og Nesbø - ja gjerne.







Gøhril Gabrielsen : Svimlende muligheter,ingen frykt eller Svimlende frykt, ingen muligheter




Utrolig god bok

Har du hørt om Gøhril Gabrielsen før? Jeg hadde ikke, men en av de mange fordelene ved å jobbe på et bibliotek er tilgangen på bøker. Og en av de bøkene jeg plutselig oppdaget var denne. Baksideteksten forteller dette:

"På et gudsforlatt sted i den nordlige delen av landet ligger et hus. I huset bor to søstre. De er ikke unge lenger. De er sjelden ute. Og det er lenge siden noen kom på besøk. Forholdet mellom dem er preget av verbal råskap og krangling. Når en mann kommer inn i bildet, tilspisser striden seg. Én må bort, noe som stimulerer til overraskende hendelser og besynderlige situasjoner. En rå og svart fortelling om avhengighet og frykten for utstøtelse."

Jeg var veldig overrasket da jeg var ferdig å lese boka. For hvorfor har jeg ikke hørt om henne før? Vi hadde jo f.eks. Finnmark internasjonale litteraturfestival i mars, og dette var forfatterens andre bok, og vi kunne virkelig ha gitt henne litt oppmerksomhet. (Jeg har googlet henne, og hun er fra Finnmark en plass). 
Gøhril Gabrielsen skriver med hjerte og sjel og formuleringene er presise og ganske grusomme. De to søstrene har et forhold som, la meg si det på en pen måte, er preget av en viss slitasje. Det er fryktelig, men likevel; meget godt skrevet. 

Mo Hayder : Ritualer - Lydbok, 12 timer, 53 minutter


Blæh

En elendig kriminalroman - gidder ikke bruke mye tid på å forklare hvorfor, tar det i stikkordsform:

- Ekle og dumme hovedpersoner (to politi; kvinne og mann)
- Teksten er full av floskler og dumme utsagn: "Høyt over oss flyr det støvete gamle fugleflokker" - herreguuuuuud!!!
- Fullt av logiske brister, og kan det virkelig stemme at politiet nesten bare handler på bakgrunn av magefølelsen?
- Når siste spor er ferdig mangler det noen tråder - ikke så veldig nøye egentlig, for boka var så dårlig at jeg ikke bryr meg stort om det, men likevel....
-Oppleseren gjorde alt han kunne for å få den kvinnelige hovedpersonen til å virke dum, usikker og hun hørtes ut som om hun var sånn ca. fem år - enormt irriterende. 

Men likevel har vi (Pål og jeg) altså hørt den ferdig. Det er Ola G. Furuseth som leser, og de mannlige stemmene klarer han helt fint, men kvinnene - nei fytterakkern!