fredag 28. mai 2010

Anna Gavalda : Ein vakker dag : Samlaget, 161 sider


Leseløve for voksne? - publisert i Altaposten 28. mai 2010

Anna Gavalda er en forfatter jeg liker godt og gleden var derfor stor da jeg ble oppmerksom på at den siste boka hennes var oversatt til norsk.

Historien blir fortalt i jeg-form av Garance, en kvinne i slutten av tyveårene, bosatt i Paris. Hun skal i et stort familiebryllup på landet, og får sitte på med broren Simon og svigersøsteren Carine. Simon virker deprimert, og Carine er en skikkelig bitch som ikke kan la være å påpeke feil og mangler med Simon. Garance selv sitter i baksetet og tenker på hvordan hun og søsteren Lola mobber Carine hver gang de treffer henne. Det er tydelig at Garance lever et liv som er ganske fjernt fra broren og svigersøsterens. Det er hun stolt av.

Da de etter noen timers kjøring plukker opp Lola blir humøret til Simon bedre, mens Carine blir enda surere. Etter litt krangling og diskusjoner ankommer søsknene og Carine endelig den lille landsbyen der bryllupet skal være. Mens Carine overværer seremonien i kirka bestemmer Garance, Lola og Simon seg for å stikke av. De savner nemlig lillebror Vincent som har sommerjobb på en slott, og ikke kunne komme. Derfor kjører de til han. Og gjett om han blir glad når resten av søskenflokken står i døra? Så tilbringer søskenflokken ett døgn sammen der de prater om livene sine, og hvordan de har det i dag.

Tematisk og stilistisk er denne boka veldig lik de andre bøkene til Gavalda. Det er mange halve setninger, og dialogene tar stor plass. Det gode livet er på landet, og mellom blomster og dyr man finner meningen med livet og svarene på de vanskelige spørsmålene.

Da jeg åpnet boka og så skriftstørrelsen og linjeavstanden tenkte jeg med en gang på Leseløveserien. Der er bøkene utformet på samme måte; stor skrift og mye luft mellom linjene. Nå er det jo ikke sånn at man skal bedømme en bok etter hvor store bokstaver og hvor mange centimeter det er mellom hver linje, men jeg lurer på om ikke tanken bak utformingen er at teksten egentlig er for kort og tynn til å være en roman, men hvis man bare blåser ting litt opp så kan man slippe unna med det? Uansett, jeg er ganske skuffet fordi jeg føler at jeg har lest dette før. Karakterene er kjedelige og har tendenser til mobbeadferd. Jeg fikk heller ikke det samme forholdet til dem som jeg har hatt til hovedpersonene i de andre bøkene. De har jeg likt, denne gangen  blir vi kjent med bleke kopier. Nå er det noen dager siden jeg ble ferdig med denne lille bagatellen av en bok, og jeg må virkelig anstrenge meg for å huske handlinger og personer. Ingen spor er satt, og skal du bare lese en bok i år, må du ikke lese denne!

Terningkast 3


Upperdog - Film


Sara Johnsen er en multikunster, og en virkelig dyktig en også. Jeg leste romanen White Man da den kom ut, og likte den veldig godt. Filmen Vintekyss, hennes debut som langfilmregissør har jeg ikke sett, men jeg er nysgjerrig og interessert i hva Sara Johnsen skaper så da Upperdog kom i DVD-utgave bestilte vi den til biblioteket, og jeg tok den selvfølgelig med meg hjem for å se.

Upperdog handler om fire unge mennesker. To søsken ble adoptert til Norge, bare den eldste husker at de var to da de kom, for de havner hos forskjellige familier. En polsk alenemor arbeider som vaskehjelp på en restaurant, og hun er også hushjelp hos en velstående familie. En norsk gutt er Afganistan, på oppdrag for det norske forsvaret, det han gjør på ordre plager han når han kommer tilbake til Norge. 

Disse fire unge menneskene vever livene sine inn i hverandres, og det er skildret på en både vakker og trist måte. Skuespillerne er flinke, troverdige og nydelige, - hver på sin måte. Det ble en god filmopplevelse, og jeg skjønner godt at filmanmelderne har trillet terningen til både femmere og seksere. 

Eksotiske Finnmark

Yepp, jeg vet at dette er en blokblogg, men jeg må bare dele noen bilder jeg tok i dag på tur fra Hammerfest. Det er 14 mil mellom Hammerfest og Alta, og siden helsepolitikk også er distrikspolitikk må vi som bor i Alta reise disse 14 milene hvis vi har noen sykehusærend. Og i dag var det min tur, og jeg kjører ikke alene 14 mil, så Pål måtte bli med meg. Vi hadde en kjempefin tur, og jeg hadde mitt gamle kamera med slik at jeg kunne dokumentere. 
Sennalandet - Finnmarksvidda

En rein i galopp, det var masse rein langs veien, og noen simpler hadde akkurat kalva, men da jeg så det ble jeg så oppslukt av hvor vakker kalvene var at jeg glemte å ta bilde.
En gang kjørte jeg over Sennalandet med en student fra Tanzania, og da hun så alle reinene ropte hun:  Oh, look, a lot of antilopes! Og så fortalte hun hvor rart det var at vi kunne kjøre så fort, for hun var vant til å måtte ta hensyn til løvene. Det var også ganske eksotisk. 


Dette er jo et superdårlig bilde, tatt mens jeg holder kamera opp i lufta og knipser mens vi kjører, ser jo helt forstyrra ut, men jeg skulle bare vise hvor frodig og grønt det er i Alta nå, og hvor stor forskjell det er fra første bilde som er tatt 30 minutter før. 

Ble ferdig med Barnepiken av Kathryn Stockett mens jeg satt i timevis og ventet, anmeldelse kommer snart. 


tirsdag 25. mai 2010

Alan Drew : Det som er på jorden : Cappelen Damm, 330 sider

En fryktelig vond bok å lese

Det begynner så rolig og fint med den lille gutten Ismail som er på bytur med faren Sinan. De er kurdiske flyktninger, og bor 3 timers båttur fra Istanbul. Romanen starter den dagen Ismail skal omskjæres, og han og faren har tatt turen inn til Istanbul slik at Ismail kan vise seg frem i den tradisjonelle drakten som kun brukes den dagen omskjæringen skal foregå.

Hjemme venter moren og storesøsteren Irem på femten år. Familien bor i en gammel betongblokk, og naboene i etasjen over er amerikanere. Sinan hater amerikanere, for faren hans ble skutt i hodet og drept av amerikanske soldater. Sinan er troende muslim, og han forventer at kona og datteren adlyder ham. Kona syns at det er helt greit, hun er også oppvokst i samme landsby som han, og hun forventer at han tar styringen og bestemmer hvordan familien skal leve. For Irem stiller det seg annerledes. Hun kjenner at hun ikke lever lengere, for etter at hun fikk menstruasjon for tre år siden har hun måtte gå med tildekket hår og tildekket kropp. Hun er forelsket i naboens gutt, den amerikanske Dylan. Hvis faren hadde visst om det, ville det blitt stor skandale.

Så skjer katastrofen. Ett kraftig jordskjelv ødelegger blokken de bor i, og mange blir drept. De overlevende blir samlet i en flyktningeleir som faren til Dylan tar inisiativ til. For Sinan blir livet et helvete, og han føler at de amerikanske hjelpearbeiderne er ute etter å ta fra ham religionen hans, barna hans og livet hans.

Jeg skal ikke røpe hva som skjer. Men jeg kan røpe at jeg måtte ta en pause noen dager, jeg klarte rett og slett ikke å lese mer, for jeg syns det er så jævlig at religion kan ødelegge så mange menneskers liv.

Forfatteren er amerikansk, og flyttet til Istanbul noen dager før det kraftige jordskjelvet som drepte rundt 25 000 mennesker i 1999. Jeg har noen betenkeligheter til denne boka og det er blant annet dette: Mennesker handler fryktelig stygt på grunn av religion, og det er den muslimske troen som blir syndebukken. Det hadde vært enklere å tro på, og greiere å forholde seg til hvis forfatteren hadde vært muslimsk, og ikke en fra yttersiden.

- Og jeg har jo lenge hatt veldig lyst til å reise til Istanbul - denne boka tok litt reiselysten fra meg.....
 

torsdag 20. mai 2010

Rød Stær - Tilbake til varmland, 12 sider + en cd, Flamme Forlag

Skjønner ikke helt poenget


Jeg meldte meg inn i singelklubben til Flamme Forlag for ett år siden. Boksinglene har kommet i postkassen min jevnt og trutt, og jeg må innrømme at jeg ikke har følt meg fristet til å lese noen. Men i går kveld tenkte jeg at jeg kunne ta for meg den ene lille singelen. Som sagt så gjort, og jeg ble utrolig irritert, samtidig som jeg lurer på hva Bård Torgersen og Leifson Persbråten har truet redaksjonen i Flamme Forlag med? Dette er jo ren tortur å lese, og ren tortur å høre på. Det følger nemlig med en cdplate, og det som spilles der høres ut som om en overivrig tannlege har tatt for seg en gjeng med bevere. Men altså tilbake til selve singelen; 12 sider tekst, litt engelsk, litt prosa, med bare tull, og jeg er irritert!

Men jeg skal straksens hive meg over nye boksingler for å se om kvaliteten er bedre. Det håper jeg virkelig!

Rohinton Mistry : Balansekunst - Aschehoug, 781 sider


Dette er innlegg nummer 200 på denne bloggen og i den anledning vil jeg presentere en av mine favorittbøker, nemlig Balansekunst.

Først litt om forfatteren:Rohinton Mistry ble født i Bombay i 1952, men flyttet til Canada i 1975 og har bodd der siden. Han arbeidet i bank i mange år, samtidig som han studerte engelsk ved universitetet og skrev noveller. Han debuterte i 1991 med romanen Så lang en reise. Bok nummer to var Balansekunst, den kom ut i 1996.  Denne boka ble som én av åtte titler nominert til verdens største pris for ett enkelt skjønnlitterært verk. Alle Mistrys romaner har vært nominert til Bookerprisen. 





Jeg har lest Balansekunst fire ganger. Nå er det to år siden sist, så jeg har ikke lest den etter at jeg begynte å blogge, men jeg har lenge hatt lyst til å fortelle hvorfor jeg liker denne boka så godt. Men først litt om hva boka handler om:

Omprakash og Ishvar kommer fra en liten landsby, og de tilhører den laveste kasten. De må flytte fra landsbyen og bor en stund i slummen i Mombay. Da de hører at det er ledig jobber hos syersken Dina er de ikke sen om å søke. Dina tilhører nedre middelklasse, og bor i en liten leilighet. Dit flytter også studenten Maneck Kohlah. Omprakash, Ishvar, Dina og Maneck er hovedpersonene i dette dramaet som gir detaljerte bilder fra vanlige indiske menneskers liv. Da jeg leste Shantaram  som også har en stor del av handlingen lagt til Mombay, kjente jeg meg veldig godt igjen, selv om Balansekunst er en bedre bok. 

Jeg vet at det finnes lesere som syns at denne boka er fryktelig trist, og det er den jo. Men jeg syns likevel den handler om håp, om å kjempe og om å overleve. 

Hvorfor liker jeg denne boka så godt: Jeg ble veldig glad i Omprakash og Ishvar! Forfatteren har klart å tegne karakterene så tydelig at det er som om de er virkelige mennesker. Det føles som om jeg har vært og spasert i slummen i Mombay, drukket te som er servert fra skitne kasseroller og sett de fattige tiggerne som er blindet slik at de kan tjene mer penger. 

Språket er bra, og det er Torleif Sjøgren-Erichsen som har oversatt boka. 

onsdag 19. mai 2010

Arne Berggren : Aldo Monrad - Konfirmanten, Lydbok, 1 time og 32 minutter

Lett og ledig

Noen ganger stilles det spørsmål om man kan si at en bok er en ungdomsbok eller voksenbok. Jeg vet at det finnes ungdommer som leser tunge litterære verk, men jeg vet også, og det er dem jeg møter oftes i min hverdag som bibliotekar på en skole, at det finnes mange ungdommer som må lese en bok, og som gjerne vil ha en liten og enkel bok. Da leter jeg etter lettleste bøker slik at de som leser har en mulighet til å få en god leseopplevelse. Bøkene om Aldo Monrad er enkle, handler om ungdom og hva og hvordan ungdom tenker, og er derfor fine valg til barn, ungdom og voksne som leter etter enkle tekster.

I Konfirmanten skal Aldo Monrad selvfølgelig (nei du klarer vel ikke å gjette) konfirmeres. Men siden Aldo ikke følger den vanlige enkle veien har han bestemt seg for å ikke følge vanlig undervisning, nei, han vil delta på konfirmasjonshelg. Og der treffer han andre spesielle ungdommer, og de roter seg selvfølgelig opp i masse galt, helt uforskyldt selvsagt.

Det er Kåre Conradi som leser. Det gjør han kjempebra, spesielt for meg som kan norsk. For de stakkars (ja, huff, tenk at jeg sier det) menneskene som i voksen alder må lære seg norsk, snakker han ALTFORFORT, og det gjør at akkurat denne boka ikke vil være så veldig passende for den gruppen.

tirsdag 18. mai 2010

Rett fra vinter til sommer

Vi har vært tre dager på hytta, den ligger 500 meter fra Finland. Da vi kom opp på fredagen var det ganske mye snø.
Vi kjørte ned på mandagskvelden. Da var det nesten ikke snø igjen på finnmarksvidda.
3 dager med temperaturer mellom 15 og 24 varmegrader hadde sørget for at våren aldri kom til Finnmark i år,vi gikk rett fra vinter til sommer.
Det var utrolig fint å være på hytta en slik helg. Vi spiste god mat og drakk god vin, og satt i solsteika og leste gode bøker.

Vinen kjøper vi for en billig penge i Enotekio, mens øl og det beste tørkakjøttet som finnes i verden kjøper vi på denne kafeen/butikken/campingplassen som ligger ti minutters kjøring fra hytta.

Men vi må jo hjem, og på veien hjem fra hytta er det mange småplasser med artige navn:







Denne fossen er egentlig bare en liten elv. Bildet er tatt i kløfta, 35 kilometer fra Alta. 

Siden dette er en bokblogg, så kan jeg jo fortelle hva vi leste i helga. Pål leste Shantaram, mens jeg leste den siste boka til Anna Gavalda, og Det som er på jorden av Alan Drew. 

fredag 14. mai 2010

Arto Paasilinna : Tordengudens sønn , Aschehoug, 234 sider


Hysterisk morsomt - publisert i Altaposten 14. mai 2010

Jeg hører ikke til de mest svorne Paasilinna fansene, det må jeg innrømme, selv om jeg har lest og likt alle de tidligere Paasiliina bøkene som er kommet i norsk oversettelse.
For noen uker siden kom den syvende boka ut i Norge, nesten tjue år etter utgivelsen i Finland.

Romanen starter med en litt kjedelig oversikt over de gamle finske gudene. De er bekymret fordi det nesten ikke er noen som tror på dem lengre. Men på Ronkaila gård bor det en som fremdeles tror på dem, og som ber og ofrer til Tordenguden eller Ukko Overgud som er hans hele og fulle navn. Sampsa Ronkainen, gårdbruker og antikvitetshandler ble lært opp av sin far til å vende seg til Ukko for å be om hjelp og støtte. Ukko Overgud ønsker at flere finner skal finne tilbake til sin gamle gudelære, og sender derfor sønnen sin, Rutja, ned til jorden slik at han kan frelse de troløse. Siden Sampsa Ronkainen er en av de få finlenderne som fremdeles ber til Ukko Overgud, passer det godt at Rutja kan ”låne” kroppen hans mens han vandrer på jorden. Sampsas sjel får plass i Rutjas kropp, og fordi gudesønnen ikke på noen måte kan gå for å være et menneske, må denne forbindelsen holde seg på loftet i et av byggene på Ronkaila. Forvirret? Ikke når du får lest litt i boka selv. Dette er rett og slett underholdning på høyt nivå! Når boka er halvlest, tar det helt av; med disipler og 6 nye bud som menneskene bør leve etter:

Du skal frykte og elske Ukko.
Du skal ikke være slem mot de små.
Du skal verne alt liv.
Du skal ha respekt for de gamle.
Du skal leve som folk.
Du skal ikke gi opp.


Høydepunktene står i kø når Rutja starter en hysterikerklinikk, der målet er å rekruttere nye troende og siden Finland har mange hysterikere (kvinnfolk spesielt), vil helbredelse med sjokklynterapi virkelig gjøre susen. Teksten er full av samfunnskritikk, noe som nesten er obligatorisk i den finske forfatterens bøker. Denne gangen er det psykiatrien og behandlingen av psykiatriske pasienter som får fokus. Dette var skikkelig morsomt, og helt klart den Paasilinnaboka jeg har likt best.

Terningkast 5

torsdag 13. mai 2010

Simon Montefiore : Sasjenka : Cappelen Damm, 600 sider

Dramatiske hendelser i en roman som periodevis er veldig god


Romanen er i 3 deler, og begynner i 1916 i St. Petersburg. Hovedpersonen er den 16 år gamle Sasjenka Zeitlin. Hun tilhører overklassen, og er elev ved Smolnyinstituttet for høyvelbårne unge frøkener. Hun har barnepike, den engelske kvinnen Audrey Lewis, eller Lala som Sasjenka kaller henne. Sasjenkas foreldre lever i et kjærlighetsløst samliv, og faren arbeider mye. Moren er i miljøet rundt tsaren, og hun kjenner Gregorij Rasputin godt. Morens bror er kommunist, og gjennom samtaler med ham har Sasjenka også blitt kommunist. Hun blir arrestert og satt i det beryktede Krestijfengselet. På grunn av familiens ressurser blir hun ikke lenge der, men Sasjenka er nå blitt en svoren kommunist.

I del to er vi kommet frem til 1939, og vi er i Moskva. Det er fremdeles Sasjenka som er hovedpersonen, og vi befinner oss nært Stalin og Berija, både i forhold til hendelser og hvor i maktapparatet fortellingen har fokus. Skal ikke si så mye mer, vil ikke avsløre noe for den som ønsker å lese boka.

I del tre er vi i vår tid, og det er fremdels Moskva som er hovedsetet. Vi får svarene på alt vi lurer på, og det var jeg veldig fornøyd med!

Hva syntes jeg om boka?

I del 1 og del 3 er teksten faretruende nær kiosklitteratur noen ganger. Rik far, alkoholisert mor og vakker og trassig datter, og en oppofrende barnepike som elsker den skjønne Sasjenka mer enn hun elsker livet. Ja, det er litt vel klisjeaktig noen plasser, men likevel likte jeg boka godt. Del to er best, kanskje fordi det ikke er mulig at lage den veldig klisjeaktig? Du skjønner hva jeg mener hvis du leser boka. Blandingen av oppdiktede personer og personer som virkelig har levd, ga teksten ekstra nerve. Jeg likte boka godt og har ingen problemer med å anbefale den til noen som liker å lese historiske romaner.

Utskudd : Sadie Jones - Lydbok, 10 timer, 5 minutter


Forutsigbart, men likevel delvis underholdende

For de som husker; jeg har forelsket meg i stemmen til Duc Mai-The, det er noe med den raspete etterklangen som gjør at jeg nå leter etter bøker som han lest inn. Så denne lydboka ble valgt på grunn av oppleseren, og ikke på grunn av selve innholdet. Sprøtt - helsprøtt, men sånn er kjærligheten! Nei, så skal jeg slutte å tulle, og heller komme til saken, som jo er selve ROMANEN.

Historien starter med at Lewis kommer hjem etter flere år i fengsel. Det er ingen som henter han på stasjonen, og han går hjem. Der venter stemoren i døren, men noe hjertelig velkomst er det ikke.  Vi får ikke vite hva Lewis har gjort for å havne i fengsel, men vi skjønner at faren og stemoren skammer seg over ham.

Ti år tidligere: Året er 1945 og Lewis og moren drar til London for å hente faren som har vært i krigen. Begge gleder seg, og Lewis er fra seg av lykke fordi faren nå endelig skal komme hjem og være sammen med dem. Det viser seg imidlertid at faren har forandret seg, og han har kun kjærlighet nok til en person; moren til Lewis. Men moren til Lewis er veldig glad i sønnen sin, og bruker mye tid sammen med han, det er ikke faren så veldig begeistret for. Moren begynner å drikke ganske mye, og en dag hun og Lewis er på tur i skogen skjer det en alvorlig ulykke, og Lewis kommer hjem alene.

Hva mener jeg om boka: Det er fryktelig vondt å høre deler av fortellingen, for det er mye selvskading her, mye blod og kutt og mishandling; både fysisk og psykisk. Huff, det er fælt å høre på. Karakterene i boka er for det meste veldig endimensjonale og det er lite å bli forbauset over. Jeg ble likevel utrolig irritert på faren til Lewis, for maken til feighet og dårlig foreldrer håper jeg man skal lete lenge etter.

mandag 10. mai 2010

Redmond O´Hanlon : Til Kongos indre - Aschehoug - 581 sider

Spennende, lærerik, farlig og morsom reise til Kongos indre

Jeg leser Afrikabøker for tiden. Denne var på hele 581 sider, og rimelig tettpakket også, men jeg koste meg stort underveis.
Redmond O´Hanlon har skrevet mange bøker, blant annet en om Charles Darwin og en om Joseph Conrad. Han har også skrevet flere reiseskildringer.

Redmond liker ikke å reise alene på sine halsbrekkende turer. Denne gangen har han tatt med seg en litt fjern venn; psykologen Larry Shaffer, som har kjempet seg opp av rullestolen og trosset en lammende multippel sklerolse. Kan dette være turen for han?

Svaret er NEI! Og boka begynner med at Redmond og Larry sitter hos en féticheuse (sannsigerske), som forteller at en av de to mennene er svært syk, og at hvis han blir lengere enn to måneder i landet kommer han til å dø. De  to tilårskommende herrene hadde egentlig tenkt at reisen skulle vare seks måneder, for den ekspedisjonen de planlegger å legge ut på er veldig strabasiøs. Hva de velger å gjøre får du vite hvis du leser boka.

Redmond er en god forteller med et godt blikk for detaljer. Han beskriver det rike fuglelivet og dyrelivet svært detaljert, og for meg som er litt hobbyornitolog er jo det morsomt. Farene de opplever er ikke få, men jeg visste jo at hverfall forfatteren kom levende ut fra jungelen, hvis ikke hadde han jo ikke fått skrevet boka. Men noen ganger var det skikkelig skummelt i den mørke svarte jungelen - på reise inn mot ondskapens hjerte.

Måten mange kongolesere behandlet pygmeene på gjorde meg veldig forskrekket, jeg var ikke klar over hvilken situasjon de levde under. Men de blir behandlet som slaver, og blir pisket og mishandlet. Når det blir stilt spørsmål om hvorfor de oppfører seg på denne måten mot pygmeene, er svaret: Hæ, hva er det du snakker om, det er jo dyr. Redmond er en anerkjent forfatter, som aldri er blitt beskyldt for å lyve - altså tror jeg på det han forteller, men det er likevel helt ufattelig. Jeg fant en annen som har blogget om denne boka; Christipher Grøndahl på dyadebloggen. Her er bloggposten.

Konklusjon: En god bok om ulike mennesker, kulturer, dyr og landskap.

søndag 9. mai 2010

Bokforvirring - Del 3 : Resten


Christhopher Columbus monument i Sevilla

I bokforvirring del 1 sa jeg at jeg kom til å lese denne boka og lage en bloggpost for hver hundrede side for å se prosessen jeg gikk igjennom. Nå må jeg bare legge inn håndkleet. Jeg klarer ikke mer. Jeg ser at det kan være noe positivt i teksten, jeg liker sekvensene som handler om den gamle sangerinnen. Men jeg misliker de lange bolkene der tolkeren stiller spørsmål, og jeg misliker brevene til sønnen; Nebukadonosaur. Jeg vil ikke bruke tid på å lese denne boken, og side 245 var så langt jeg klarte.

torsdag 6. mai 2010

Gode bøker fra Marokko?

Nå har jeg bestilt juleferie - superbillig, 9000 kroner for 2 stk, 2 uker i Marokko. Fly, mat på flyet, transport til hotell, overnatting med frokost. Ja, er fornøyd med det! Men er det noen som har lesetips? Helst skjønnlitteratur, men tips om gode reisehåndbøker tar jeg også imot!

Jeg var i Marokko (Tanger) for tre år siden, men  med et reisefølge fra Benalmadena. Vi måtte ha irrgrønne klistremerker på oss, og de måtte plasseres så synlig at det var pinlig. Håper vi slipper det denne gangen :-)

Ukjent dame nede i bildet......sikkert i reisefølget - ellers er det utsikt til havna i Tanger.

onsdag 5. mai 2010

Bokforvirring - Del 2, sidene 100 - 200

Benk i Sevilla

Nå ser jeg lys i enden av tunnelen!

Venushår av Mikhail Sjisjkin holdt på å gi meg magesår! De første hundre sidene var grusomme, og jeg kjenner at jeg blir irritert bare jeg tenker på det. Sidene mellom 100 og 200 gikk fortere, og teksten har endret karakter.

Det er mange ulike fortellerstemmer, og når tolkeren har de lange samtalene med de forskjellige flyktningene får jeg problemer. Eksempel tatt fra side 132, tolkeren i dialog med flyktning:

Spørsmål: Hva hendte etterpå?
Svar: De ble overfalt av røvere. Det vil si vi ble overfalt. Jeg og Chloë. Vi eller dere - det er vel ett fett. Alle er jo likevel blitt forbyttet. Du er ikke deg. Jeg er ikke meg. Vi er ikke oss. Du sa jo selv at vi bare er votter, og at historiene tar oss på seg om vinteren, for ikke å fryse. 

Huff og huff - ja, noen liker det på denne måten, jeg gjør det ikke. Men heldigvis; det er forskjellige fortellerstemmer her, og varierende tempo i  fortellerteknikkene. Fra side 157 blir det mye lettere å lese, og jeg må innrømme at jeg leste langt over 100 sider i går.  Fortsettelse følger.

Jeg er blitt bestemor!


Eon Meyer - 10 uker

Han er en Berner Sennen og han er så søt!!!! Nå skulle jeg egentlig skrive del to i bokforvirringsdramaet mitt, men så måtte jeg bare legge ut et bilde av det vakre barnebarnet mitt.

mandag 3. mai 2010

Sofie Hexeberg : Frisk med lavkarbo - Cappelen Damm, 236 sider

Sånn er det med den saken!

Nå liker jeg ikke å blir alt for personlig her på denne bloggen, men det viser seg jo at jeg ikke alltid klarer å la være. Sånn blir når jeg skal omtale denne boken også. Den kom ut for noen uker siden, 2. opplaget er utsolgt allerede og 3. opplag kommer i begynnelsen av juni. Det er suksess det! Men er denne boka bedre eller mer lærerik enn andre lavkarbobøker? 

Først litt om forfatteren: Sofie Hexeberg er lege og hun har tatt en doktorgrad der hun studerte effektene av fett, fiber og kolestrol i maten. Hun har tidligere vært vegetarianer, nå spiser hun lavkarbomat. Hun opplevde nemlig at mange av hennes pasienter ble frisk av helt andre sykdommer enn hva de i utgangspunktet ble behandlet for etter at de begynte på lavkarbodiett. 

Boka er bygd opp på en veldig fin måte. En del sykdommer blir kommentert, og så forteller hun historier om pasienter som har blitt bedre/frisk etter å ha lagt om kostholdet. Det er ikke bare de tradisjonelle livsstilsykdommene som blir presentert, også andre sykdommer som hypotyreose, ME, polycystisk ovariesyndrom, migrene og en del flere blir presentert, og vi får interesante pasienthistorier. 

Jeg har hypotyreose, og det er klin umulig for meg å gå ned i vekt. Jeg ligger under 30 på BMI skalaen, men det er med knappest mulig margin, så jeg har hatt godt av å miste noen kilo. Og det har jeg prøvd i noen år, og hører til den gruppa som la på seg på Grete Roede kurs, 2.5 kg for å være helt nøyaktig. Trening er også fint og flott, og jeg er kjempeaktiv, men selv ikke etter å ha gått deler av pilgrimsveien i Spania med en ryggsekk på 10 kg, og 45 000 tusen skritt hver dag ble det manko på vekta. De andre jeg gikk sammen med mistet en del kg, jeg mista ikke en kalori. En av grunnene er at jeg har hypotyreosen som gjør at det er mye vanskeligere for meg å gå ned i vekt. I denne boka står det at mange med hypotyreose kan bli helt frisk hvis maan skifter fra et vanlig kosthold til et lavkarbokosthold. Jeg var ikke sen om å kaste karbohydratene, og nå etter tre uker kan jeg fortelle resultatet av et strengt lavkarbokosthold:
400 gram ned.........

Konklusjon: En oversiktlig og grei innføring i lavkarbokosthold. Veldig bra med pasientfortellinger, det gjør teksten enklere å lese, og innholdet mer folkelig. Jeg har prøvd noen av oppskriftene i boka, flere var ubeskrivelig dårlige, og forfatteren kan ikke ha prøvd å lage dem selv, for de fungerte rett og slett ikke. Cottage Cheeespannekaker som også kan lages i vaffeljern? Uff, hvor jeg slet med å vaske det vaffeljernet, og den mandelkaken.....nei, uff. Lavkarbobrødet er kjempegodt, og kanskje jeg ikke går noe ned i vekt fordi jeg spiser så mye av det?



søndag 2. mai 2010

Kanskje en annen gang?

I flere år har jeg gått forbi denne boka i bokhylla og hver eneste gang jeg har sett den har jeg tenkt å nå må jeg snart lese den. For noen dager siden tok jeg den ut og bar den på soverommet og la den på nattbordet. Nå skulle det skje. Jeg gledet meg, for jeg har lest en bok før som denne forfatteren har skrevet; Den uendelige kjærlighetens historie og det er en av mine favorittbøker. Men hva skjedde? Ja, det skal jeg fortelle dere nå! Jeg leste tre sider, oppdaget at dette var en monolog på 134 sider og bestemte meg for å legge boka bort. Så nå står den igjen i bokhylla, kanskje jeg tar den frem om noen år. Hvem vet?

Dødslekene : Suzanne Collins - Lydbok : 11 timer, 35 minutter

Du grufulle verden
I fjor under verdens bokdag presentere Monica på Alta folkebibliotek denne boka. Hun sa at den var fantastisk god, uforglemmelig og helt grusom. Jeg grøsset da hun fortalte hva den handlet om, og tenkte i mitt stille sinn at jeg ALDRI skulle ha noe med den boka å gjøre. Og så feil kan man altså ta, for jeg har nå hørt lydboka, og det ble en stor lytteopplevelse, og jeg håper Monica har bestilt inn bok 2; Opp i flammer, som skulle komme som lydbok for noen dager siden. Det er planlagt 3 bøker i denne serien; bok tre kommer på norsk til høsten.

Vi er i framtiden, og det USA som vi kjenner i dag er borte. Nå består Nord-Amerika av 13 stater, der 12 stater er underlagt hovedstaten og hovedstaden Capitol. For 74 år siden gikk alle de andre statene til krig mot Capitol og tapte. Som straff og som en evig påminnelse om hva det koster å sette seg opp mot de som bestemmer blir det hvert år arrangert en reality-konkurranse. Hver stat må sende en gutt og en jente mellom 12 og 18 år til Dødslekene. Dødslekene finner sted på en arena, kjempestor, mange kvadratkilometer, og deltakerne er i kameralinsen hele tiden. For dette er nemlig et direktesendt tv-show som alle innbyggerne er tvunget til å se på. Showet er over når det står en levende deltaker igjen. De andre 23 må være døde.

Ja, jeg vet, det er helt forferdelig! Heldigvis blir vi ikke vitne til de mest groteske drapene - uff, men vi følger historien gjennom hovedpersonene Katniss og Peeta, og deres kamp for å overleve.

Konklusjon: Dette var en virkelig bra ungdomsbok, levende fortalt av Ulrikke Hansen Døvingen og jeg må bare takke Monica. For hun fortalte så levende og så engasjert om den at jeg faktisk ikke kunne la være å få den med meg, selv om jeg ikke hadde lyst. Det er formidling det!



Haruki Murakami : Elskede Sputnik -Lydbok - 7timer, 31 minutter

Poetisk, men ikke akkurat uforglemmelig

Jeg tok med meg denne lydboka hjem fra biblioteket helt tilfeldig. Eller kanskje ikke helt tilfeldig, knirk har blogget om den, og når jeg først har lest om en bok, så ligger det en del informasjon i bakhodet. Uansett, en kort liten bok; syv og en halv time med litt japansk kultur, det kunne jo funke bra tenkte jeg. Og vet du hva? Det gjorde akkurat det; funket bra. Forrige lørdag ble brukt til å høre denne lydboken mens jeg vasket huset. Og innleseren (Duc Mai-The) er så flink og har så behagelig stemme at jeg allerede har vært og lånt meg nye lydbøker som han har lest inn. Men over til selve BOKA:

Vi er i Japan, og det er K som forteller historien som handler om Sumire. Sumire er 22 år og hennes største drøm i livet er å bli forfatter. Hun er bestevennen til K, som er en mann og som er forelsket i henne. Sumire er forelsket i en kvinne som heter Miu og som er nesten dobbelt så gammel som henne. Forvirret? Neida, det er egentlig ingen grunn til å være forvirret, for alt er forklart veldig grundig og kronologisk i boka, det er bare jeg som ikke får det helt til her jeg sitter og skriver i forkjølelsesrus. K er ikke bare forelsket i Sumire, nei han elsker henne, og dette vet ikke Sumire noe om. Så hun ringer K midt på natten og forteller om sin egen lidelsesfulle forelskelse i Miu. Miu vet ikke at Sumire er forelsket i henne. Sumire og Miu reiser til Europa, og plutselig skjer det noe, og Sumire forsvinner. Da reiser K fra Japan for å hjelpe Miu og så skal jeg ikke fortelle mer, for da ødelegger jeg boka for de som ikke har lest den.

Konklusjon: Jeg likte boka godt, men ble litt lei av den livstrøttheten som ligger mellom linjene. "Å slå i hjel tid" er et uttrykk som blir brukt ofte, og det er et uttrykk jeg virkelig hater. Tiden er en gave, og den slår man altså ikke!