Gå til hovedinnhold

Kathryn Stockett : Barnepiken.

Tenk at det bare er femti år siden!

Vi er i Sørstatene på første halvdel av 60-tallet. De hvite fruene er avhengig av svarte hushjelper, både for å oppdra barn og for å lage mat. Enkelte, eller langt de fleste mener at hushjelpene tilhører en lavere klasse, og den ekleste og ondeste av alle fruene; miss Hilly får gjennomført at alle svarte hushjelper må bruke eget toalett. Det er nemlig uhygenisk at svarte og hvite deler på slikt utstyr, for de svarte er skitne og har en bakteriekultur som gjør de hvite syke. 

Miss Hilly er leader of the pack. Vi kjenner henne igjen fra klassen, håndballen, og ja, også fra arbeidslivet. Hun har noe som andre også vil ha, og ingen tør å si henne imot. En av Miss Hillys venninne, Miss Skeeter er en utradisjonell ung kvinne. Hun er høy, egentlig vakker, men det ser hun selvfølgelig ikke selv, og i motsetning til alle sine hvite venninnner, ugift. 

Miss Skeeter får arbeid som journalist i lokalavisa og hun skal ta seg av saker som handler om husstell. På dette området er Miss Skeeter helt amatør, på lik linje med de fleste hvite kvinner fra middeklassen/øvre middelklasse. De har jo aldri trengt å gjøre noe i huset, verken da de vokste opp eller når de fikk sitt eget hjem. Husarbeid og barnepass er jo arbeidet til de svarte hushjelpene. Miss Skeeter spør hushjelpen til sin venninne om hun kan hjelpe henne med spalten sin, og så lenge det pågår i hemmelighet er hun villig til å gjøre det.

Etterhvert dukker det opp en plan om å skrive en bok der hushjelpene forteller om hvordan livene deres er. Med rasismen i Sørstatene hjertelig tilstede, er det en stor risiko forbundet for alle som er med på dette prosjektet, og når romanen er ferdig, er det tre personer vi har blitt skikkelig godt kjent med. Det er den hvite miss Skeeter, samt hushjelpene Aibileen og Minny.

Jeg likte boka godt, den er lettlest og underholdene, og ganske lærerik. Og tenkt at det bare er femti år siden det var en akseptabel idé at hushjelper skulle ha et eget toalett fordi de var skitne!

Kommentarer

  1. Jeg har nettopp fått denne som lydbok, og gleder meg til å lese den - spesielt etter å ha lest din anmeldelse!

    SvarSlett
  2. Tusen hjertelig, som lydbok er den ganske spesiell, med tre forskjellige innlesere - jeg hørte deler av boka som lydbok, fungerte veldig bra.

    SvarSlett
  3. , har ennå ikke lest en misfornøyd omtale av denne, leste den selv som endel av bokbloggturneen, men kunne ønske at at jeg hadde hørt den engelske lydboka først
    - tror alt ville blitt sterkere og mer autentisk med 3 opplesere med riktig dialekt.

    (leker hele tiden med tanken på å lese opp igjen bøker på ulike språk, eller bare fordi jeg har lyst - som i gamle dager da jeg kunne lese samme bok i det uendelige - akk og ve :-)
    - nå blir det aldri tid for det er alltid noe nytt og spennende i bunken).

    SvarSlett
  4. Ingalill : Noen ganger MÅ man bare lese bøker flere ganger, eller eventuelt høre bøker flere ganger, men siden det er så utrolig mange gode bøker i verden, må man være veldig restriktiv med hvilke bøker man skal gi den æren.....denne var god, men ikke SÅ god - er min konklusjon.

    SvarSlett
  5. - men kanskje, tenker jeg, var den ufattelig god på originalspråket, leste et noen avsnitt av den engelske og inntrykket ble VELDIG forskjellig - pga språket.
    - det gjorde skillet mellom feks Aibileen (+) og Skeeter mye større og vennskapet mer spesielt, i den norske utgaven er ikke forskjellen så stor.
    - nuvel, siste boka jeg leste som jeg har lest før var Hvite Hester, men det teller nesten ikke - da det er evigheter siden første gang.

    - hva med deg? hva er den siste boke du leste opp?

    SvarSlett
  6. Hvite hester har jeg lest flere ganger, men den boka jeg sist leste på nytt for n´te gang var Balansekunst. Og så skal jeg lese Hvitt på svart av Ruben Galego en gang til. Snart. Den ligger og venter på soverommet. Men der ligger den i godt selskap :-), regner med at du vet nøyaktig hva jeg snakker om!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam