Gå til hovedinnhold

Den senile landmåleren : Arto Paasilinna : Aschehoug, 190 sider



Lite nytt fra de finske skoger - Publisert i Altaposten 30.4.2009

Arto Paasilinna er for tiden finlands mest populære forfatter. Han har utgitt over 30 romaner og dette er den sjette som er oversatt til norsk.

I de fleste romanene Paasilinna har skrevet er handlingen lagt til Finland. Det er tilfellet også denne gangen. Historien starter med at drosjesjåfør Seppo Sorjonen oppdager en gammel mann som står midt i veien. Seppo forbarmer seg over ham og tar han med seg i drosjen. Mannen husker ikke hvem han er eller hvor han bor, og han har bare ett ønske: ”Kjør meg vekk herifra”.

Seppo er en desillusjonert drosjesjåfør som gjerne vil hjelpe gamlingen. Da han oppdager at mannen kan betale for turen blir valget enkelt.

De kjører nordover, og i løpet av turen vekkes gamlingens hukommelse litt etter litt. Det viser seg at den gamle mannen heter Taavetti Rykönen. Han er en pensjonert landmåler og gammel frontsoldat som har lyst til å besøke en soldatvenn fra krigen. Det er helt åpenbart at Taavetti ikke klarer seg alene og Seppo blir med som hjelper og venn.

De to mennene havner i mange absurde situasjoner på turen, godt hjulpet av store mengder blank sprit. Den blanke spriten er for øvrig et fast innslag i Paasilinnas romaner.

Taavetti og Seppo kommer omsider frem til Taavettis gamle venn. Vennen har et gammelt soldatbruk, og han er fryktelig misfornøyd med den finske stats behandling av han.
Så misfornøyd er han at han har bestemt seg for å destruere hele gården. Og Taavetti er flink med sprengstoff, så hans besøk kommer veldig beleilig. Frustrasjon, fortvilelse, senilitet, badstue, sprit og sprengstoff blir en absurd blanding som fører til ganske så store ødeleggelser.

Til tross for merkelige og uventede handlinger er ikke denne boka så morsom som de andre bøkene jeg har lest av denne forfatteren. Mye av innholdet minner om finsk fjernsynsteater og det er ikke akkurat det jeg foretrekker å la meg underholde av.

Mange lesere har etter hvert opparbeidet seg et nært forhold til Paasilinnas romaner, og de største tilhengerne vil sikkert elske også denne boka. Men jeg syns det blir for myrlendt og traurig, og det er først helt på slutten av boken jeg virkelig koste meg. Men da tar det også helt av. Bland sammen tolv franske damer på overlevelsestur i den finske skogen med gamle senile pansersoldater, og resultatet blir forbausende nok morsomt. Da rykket det litt ekstra i munnvikene og jeg kunne si meg fornøyd med boka.


Terningkast 4

Kommentarer

  1. Jeg har ikke lest noe av ham, og skal nok prøve meg på en. Men ikke denne tror jeg.

    SvarSlett
  2. Sikkert lurt å starte med en annen bok. Jeg likte Den ulende mølleren best av de jeg har lest, men han er uansett ikke min favorittforfatter. Det blir for tungt og trått.

    SvarSlett
  3. Synes denne boka var herlig, og har akkurat reservert to bøker til av samme forfatter på biblioteket. Hvis de er som du skriver kan jeg nesten ikke vente. Selv synes jeg boka var så langt fra tung og trått man kan komme, men en lun og fantasifull fortelling som jeg ble veldig glad i.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam